Galehusets økonomi

Profesjonelle økonomer skal angivelig være i stand til å fortelle oss hvordan det hele fungerer. Men alle som satser på at de skal opplyse oss, vil snarere bli desillusjonert og forvirret.

Den dominerende kapitalistiske skolen for økonomer i dag kalles gjerne den "marginalistiske" eller den "neo-klassiske" skole. Dette er hva du vil lære hvis du studerer økonomi i videregående skole, på høyskoler eller universitet. De som forsvarer denne skolen hevder at deres økonomi er en teknisk disiplin, "en humanvitenskap som studerer forholdet mellom begrensede ressurser".

De hevder at produksjon skjer i henhold til "loven om tilbud og etterspørsel". Etterspørselen avhengiger av individers valg, der valgene de gjør bestemmer hvordan de bruker pengene sine. Tilbud avhenger av hva det koster å produsere - hvor mye det koster å lønne arbeidere og kjøpe eller leie verktøyene de bruker. Noe vil derfor alltid bli produsert så lenge enkelte mennesker er villige til å betale hva det koster å produsere varene.

Fantastiske grafer kan konstrueres ut fra disse teoriene med etterspørselen som beveger seg i en retning og tilbudet i en annen, slik at det som endelig produseres er avhengig av hvor disse grafene møtes. Problemet er at disse grafene i virkeligheten ikke forklarer noen ting, ettersom de ikke sier noe om hvor etterspørsel og tilbud kommer fra i første omgang. De kan ikke forklare etterspørselen : Hvorfor blir ønskene til noen mennesker (rike landeiere, eiendomsmillionærer eller toppene i industrien) til "effektiv etterspørsel", dvs. etterspørsel som er støttet opp av kontanter, mens de desperate behovene til andre mennesker (arbeidsledige, lavtlønnede, sultrammede mennesker i Sør-Amerika og Afrika) blir fullstendig oversett? De kan heller ikke forklare tilbudssiden : Hvorfor blir ikke livsnødvendige goder som mange mennesker vil ha produsert, selv om ressursene fins i massevis.

"Marginalistiske" økonomer sier at størrelsen på folks inntekter, og derav størrelsen på etterspørselen deres, bestemmer hvor mye hver og én bidrar i produksjonen av goder. Det sies at folk blir betalt utfra de ekstra verdiene som arbeidet deres skaper. Men her følger det naturlige spørsmålet: Hvorfor blir noen betalt 10 eller 20 ganger så mye som andre for sitt arbeid, og hvorfor får noen betalt for ikke å gjøre noen verdens ting, bare fordi de eier verdier. Hva slags arbeid utfører aksjeeiere eller pengeutlånere?

Det er et enkelt svar på dette, sier økonomene: Ikke bare arbeid, men også kapital er involvert i produksjonen av ting. Og på samme måte som vanlig arbeid blir betalt i henhold til hva den bidrar med i verdiproduksjonen, slik blir også kapitalen betalt. Hver "produksjonsfaktor" får en "belønning" som tilsvarer dens "marginale produksjon".

Faktum er at dette argumentet ikke løser noe - bortsett fra å gi kapitaleierne god samvittighet. For egentlig sier det bare at de som er rike fortjener å bli rikere . Det støtter seg på en tautologi - det er som å si at "2 er lik 2" eller at "en katt er en katt". For hvis økonomene blir spurt om hvordan verdien på kapital måles, viser de bare til den "marginale produksjon" som kapitalen produserer. Men hvis du spør dem hvordan de måler denne "marginale produksjon", refererer de til kapitalverdien brukt i produksjonen. Til slutt ender de, i praksis, opp med å si at "verdien på kapitalen tilsvarer verdien på kapitalen" eller "profitt tilsvarer profitt".

Det eneste sikre de dogmatiske økonomiske teoriene kan si er at enkelte ting er kjøpt og enkelte ting er solgt. Vi får ikke forklart hvorfor enkelte ting er produsert og andre ikke, og hvorfor enkelte mennesker er rike og andre fattige, og hvorfor enkelte goder fins i overflod uten å bli solgt, samtidig som folk som desperat trenger dem ikke får dem. Dogmatiske økonomer kan ikke forklare oss hvorfor det noen ganger er økonomiske oppgangsperioder, og andre ganger nedgangsperioder.

Disse poengene ble fremsatt mot marginalistenes teorier for mer enn 80 år siden av den østerrikske marxisten Rudolf Hilferding og av den russiske revolusjonære Nikolai Bukharin, og har blitt gjentatt i nyere tid i en mer omfattende logisk form av kritiske akademiske økonomer kjent som "Cambridge-skolen".

Det er mange andre absurditeter i kjernen av de økonomiske dogmene. Denne modellen av markedet forutsetter et perfekt kjennskap til alle økonomiske transaksjoner, ikke bare i samtiden, men også i fremtiden - en logisk umulighet. Den bruker "teorien om komparative fordeler", lånt av en 1800-talls økonom som het David Ricardo, som begrunnelse for en ubegrenset frihandel i verdens fattigste land. Men den opprinnelige teorien ble utviklet da kapitalen ikke hadde like frie forhold som i dag til å forflytte seg fra land til land. Den insisterer på at hvis ikke staten griper inn, vil tilbud og etterspørsel automatisk balansere, men utregninger basert på denne teorien viser at dette ikke er tilfelle. Til slutt, disse økonomiske dogmene insisterer på at hvis de mange faktorene som hindrer fri konkurranse i den virkelige verden blir fjernet, enten det er monopolmakten til gigantiske selskaper, eller fagforeninger som forsvarer arbeidsplasser, så vil alt bli bedre. Men matematikken bak modellene viser at hvis en faktor fjernes og ikke andre så kan ting faktisk bli verre.

I virkeligheten er det sånn at modellen ikke tilbyr noen forståelse av det som skjer og det som kan skje i den virkelige verden. Som en av de kritiske økonomene, Paul Ormerod, poengterer i sin Death of Economics , er den klassiske økonomien like nyttig for å forstå økonomien som middelalderens astrologi kunne brukes til å forutse begivenheter. Økonomer som baserer seg på disse dogmene har feilet fullstendig når det gjelder å forutse økonomiske oppturer og nedturer i den globale økonomien:

Likevel blir denne rettroende læren fortsatt undervist i skolene og på universitetene, og blir fortsatt kastet i trynet på den som tør være så frekk at hun foreslår at det fins et alternativ til markedskapitalismen. Den grunnleggende ideen, at markedet er den eneste rasjonelle måten å organisere produksjonen på, har blitt godtatt i de siste åra. Ikke bare av det tradisjonelle høyre, men også av lederne for verdens sosialdemokratiske og tidligere kommunistiske partier.

Det er bare mulig å godta disse ideene dersom du ikke utfordrer alle absurde ting som skjer i verden. De ortodokse sitter bare og ser på verden, og sier at ting er som de er fordi de er som de er. Men dette er helt ubrukelig for de av oss som syns at det å leve i den eksisterende verden er stadig mer uholdbart. Det er helt uholdbart for de som ønsker et alternativ til lange nedgangstider avbrutt av korte oppsving, et alternativ til økt arbeidsløshet og økende fattigdom, et alternativ til et system der varer ikke blir solgt mens folk som trenger dem ikke har råd. For å komme til bunns i problemet, trenger du en annen innfallsvinkel.

2. Å forklare en ulogisk verden

Karl Marx´ angrepsvinkel for økonomisk teori var helt forskjellig fra dagens ortodoksi. Han ble interessert i økonomi fordi han så det absurd umenneskelige i det nye økonomiske systemet - kapitalismen - som vokste fram i Tyskland i 1840-årene. Han kunne allerede da se et samfunn der folk hele tiden ble bedt om å arbeide hardere for å produsere mer velstand, uten at de fikk igjen for sin innsats. Som han skrev i 1844:

Marx økonomiske skrifter handler om hvordan dette samfunnet oppsto, og hvordan det gjenskaper seg selv. Derfor er de også skrifter som etablerte akademikere ville gruppere som "filosofi", "sosiologi" eller "historie". Skriftene hans handler ikke hovedsakelig om hvorfor den varen har akkurat den prisen, og ikke en annen, de er ikke en gang preget av teorier om hvorfor og når krisene oppstår. Nei, de handler om en verden av "fremmedgjort" arbeid, en verden der menneskelig aktivitet får et liv av seg selv, men også dominerer og preger menneskene selv, en verden med uendelig med arbeid side om side med arbeidsløshet, overproduksjon side om side med sult.

I sine tidligste skrifter understreket Marx hvor absurd denne bakvendt-verdenen var. Ordet som han brukte for å beskrive denne, fremmedgjøring, kommer fra den tyske filosofen Hegel, som skrev mye som ikke er så lett å forstå. Men Marx baserte seg også på andre kilder. Han brukte de grunnleggende analysene av det kapitalistiske økonomiske systemet som ble lagt fram av pionerene Adam Smith og David Ricardo. Og i tillegg hadde han erfaringene fra den første arbeiderbevegelsen som slåss for sine rettigheter, inkludert den engelske chartist-bevegelsen.

I Marx´ senere økonomiske skrifter, særlig i de tre bindene av Kapitalen , bruker han mindre filosofiske ord. Dette har fått noen Marx-fortolkere til å hevde at han hadde endret sin måte å vurdere økonomien. Faktum er at målet med å skrive Kapitalen var å forklare hvordan hele denne verden av "fremmedgjort arbeid" utvikles, der en utenom-menneskelig kraft dominerer levende menneskers liv. Dette er klart ut i fra de notatene Marx skrev rett før den første versjonen av Kapitalen . Her skriver han:

Han gjør et poeng av at det kapitalistiske systemet setter grenser for både hva den enkelte kapitalist og den enkelte arbeider kan gjøre. Men mens "arbeideren, som offeret, helt fra begynnelsen står i en opprørsk posisjon mot det og oppfatter prosessen som slaveri", er kapitalisten "rotfestet i fremmedgjøringsprosessen og finner sin høyeste tilfredsstillelse i den...Kapitalens egne evne til stadig å vokse er den avgjørende, dominerende og herskende hensikten for kapitalisten, den absolutte drivkraften, hans aktivitet..."

3. Produksjon og varer

Marx pekte på at du ikke kan forstå noe samfunn uten å se på hvordan folk i det samfunnet skaffer seg det de trenger for å overleve, mat, husrom og klær. For, så lenge de ikke er sikre på at de får dette, kan de ikke gjøre noe annet.

Men for å skaffe seg disse tingene har menneskene alltid samarbeidet for å endre naturen rundt seg. Til forskjell fra andre arter, har vi ikke spesielle tenner eller klør som gjør at vi kan tygge vegetasjonen eller drepe ville dyr. Vi har heller ikke en pels som holder oss varm. Den eneste måten menneskene kan overleve og beskytte seg mot naturens trusler er å arbeide for å forandre den. Som Engels skrev:

Historisk har menneskelig arbeid tatt mange former. I mange tusener av år innebar dette at menn og kvinner arbeidet og levde sammen i stammer på rundt 40, og samlet frukt og røtter og drepte ville dyr. De var i stand til å leve slik uten herskere og uten at menn hersket over kvinner. Så begynte menneskene, for omtrent 10 000 år siden, på mange steder rundt omkring i verden, å dyrke jorda og å temme ville dyr. Men organiseringen av arbeidet betydde fremdeles ikke at en gruppe i samfunnet bare gikk rundt og drev dank mens alle andre arbeidet. Det hersket fremdeles en tilnærmet likhet mellom alle menn og kvinner, der mat, hus og klær ble fordelt etter behov. I mange deler av verden overlevde denne formen for organisering helt fram til erobringen av koloniene på slutten av det forrige århundret.

I disse samfunnene var det ikke noe tegn på den "egoistiske", "grabbe-til-seg", "konkurranseinnstilte" "menneskelige natur" som vi tar for gitt under kapitalismen. Derfor kunne en som studerte Irokeernes jordbrukssamfunn skrive:

Og et klassisk studie av Nuernes kvegdriversamfunn i Øst-Afrika forteller at "generelt kan det sies at ingen i en Nuer-landsby sulter uten at alle sulter."

Det er ikke mer enn 5000 år siden det oppsto klasseskiller og kvinneundertrykking noen steder. Dette skjedde fordi måten folk produserte for å overleve hadde utviklet seg videre, med mer effektivt landbruk, utnyttelse av metaller og byggingen av de første byene. Det oppsto klasser som levde av arbeidet som ble gjort i resten av samfunnet. Disse grunnla de første statsdannelsene, basert på permanent organisering av bevæpnete menn i form av hærer eller politistyrker. Staten kunne derfor opprettholde og utvide overklassens kontroll.

Noen ganger, som i oldtidens Egypt, i Mesopotamia og i Inka-riket, brukte de herskende klasser militær makt til skatteinndriving for å erobre de rikdommene de arbeidende hadde skapt. Andre ganger, som i antikkens Hellas og Roma, hadde de slaver som gjorde arbeidet for seg. Noen ganger, som i middelalderens Europa, kontrollerte herskerklassen jorda og tvang de som arbeidet på den til enten å arbeide gratis for seg, eller til å gi fra seg mer enn halvparten av det de produserte. I alle disse tilfellene levde et mindretall gjennom å tvinge flertallet i samfunnet i til jobbe for seg.

Men alle disse samfunnene hadde en ting felles med de egalitære (likestilling mellom mennesker) samfunnene som gikk forut: Målet med alt arbeid var å tilfredsstille menneskenes behov, selv om herskerklassens behov ble prioritert foran flertallets behov. Slaven, leilendingen og håndverkeren arbeidet for å lage goder som skulle brukes med en gang av dem selv, eller de som snyltet på dem. Så dersom slaveeieren spiste for mye, eller bygde for praktfulle gravkamre eller palasser, ville slavene gå sultne. Hvis høsten hadde vært dårlig et år og føydalherren insisterte på å leve i luksus, måtte leilendingen sulte. Men det var helt umulig å komme i en situasjon der folk måtte sulte fordi det ble produsert "for mye", slik tilfellet er i dagens system. Produksjonen ble hele tiden brukt, selv om den for en stor del ble brukt av en klasse som snyltet på alle andre. Av denne grunn fulgte Marx de andre økonomene som kalte dette for en produksjon av bruksverdier.

Men i dagens samfunn, kapitalismen, er det meget lite som produseres for å bli brukt med en gang. Bilarbeidere lager ikke kjøretøyer for å bruke dem selv med en gang, ikke en gang for at direktørene deres skal bruke dem på veien hjem. De lager biler for at arbeidskjøperen skal selge dem til noen andre. Det samme gjelder for stålarbeideren, filmteknikeren, dataprogrammereren, ja faktisk alle som driver med lønnet arbeid. Du kunne f.eks. bruke hele dagen på å lage skruer, mer enn ti tusen daglig med en brukbar maskin. Men du ville aldri greie å bruke mer enn et par hundre selv.

Alle produkter lages for å bli solgt. De er "varer" som må byttes mot penger, før produsentene får noe igjen for det de har gjort. Selvsagt må disse varene kunne brukes. Men først må de byttes.

Så det som lages under kapitalismen har en merkelig egenskap. Før de kan brukes, før de får "bruksverdi", må de byttes mot penger som igjen kan bli byttet med andre produkter. Og du måler hvor mye disse varene er verdt ut i fra hvor mye penger du får for dem. Nøkkelordet her er bytteverdi , hvor mye penger, og dermed hvor mye andre varer, du kan få for det du produserer.

Gjennom varebyttet er hver enkelt arbeiders innsats koplet til millioner av andre arbeideres innsats gjennom et verdenssystem. Dette blir innlysende når du ser på hva du kjøper med de pengene du har fått for å produsere med ditt eget arbeid. La oss si at du kjøper en kurv med varer på Rimi: Da har du brød bakt med svensk mel, epler fra Argentina, sjampinjong fra Kina, blomster fra Kenya, øl fra Mexico, og alt er pakket inn i plastikk lagd i Sverige fra russisk olje. Alle er dermed koplet til et system som bruker arbeidet til folk rundt omkring i hele verden.

Disse verdensomspennende koplingene mellom arbeidet til mange tusener forskjellige mennesker selv som det ikke er noen bevisst forbindelse mellom dem. Alle arbeider for forskjellige konkurrerende selskaper i forskjellige konkurrerende land. Likevel er det som om alles arbeid blir slått sammen. Det fins et verdensomspennende produksjonssystem, men det er organisert gjennom mellom separate bedrifter i en blind konkurranse med hverandre. Eller slik Marx sa, det er en "sosial produksjon, men individuell bruksmåte".

4. Arbeid og rikdom

Økonomer før Marx hadde begynt å beskrive hvordan dette systemet fungerte. De viste til den "usynlige hånd" som bandt menneskenes aktivitet sammen. De hadde også notert seg noe annet, som Marx godtok: Alle varer har en ting til felles. De er alle produkter av menneskelig arbeid.

Marx spør i Kapitalen hva to varer som koster det samme har til felles - et par sokker og et brød. De har lite fysisk til felles, de veier ikke det samme, de er bygd opp av forskjellige molekyler, har ulik form etc. Og de brukes heller ikke til det samme, sokker er sjelden gode å spise og brød er ikke noe særlig å ha på føttene. Å sammenlikne bruken av to varer er omtrent som å sammenlikne vekta på en elefant med fargen på himmelen, det er nonsens. Men, argumenterte Marx på samme måte som Ricardo før ham, det to varer har til felles er mengden arbeid som går med til å lage dem. Og det er akkurat dette som bestemmer varenes verdi.

Dette er lettest å forstå når folk lager ting som de bytter seg i mellom. En snekker kan lage et bord, og bytter det mot en dress som skredderen har laget. Men det hadde han ikke gjort dersom han hadde kunnet lage dressen selv på kortere tid enn det tok å lage bordet. Han erkjenner at dressen er minst like mye verdt som den arbeidstida han brukte på å lage bordet. 1

Samme prinsipp gjelder når folk lager ting og selger dem for penger. Snekkeren vil selge bordet som han bruker fire timer på å lage, for det beløpet som han trenger for å kjøpe noe annet som det tar fire timer å produsere. Prisen på bordet uttrykker den mengden arbeid som det tok å lage det. 2

Selvsagt vil ikke alle snekkere være flinke nok til å gjøre jobben i løpet av fire timer... Noen vil bruke dobbelt så lang tid, men ingen vil være villig til å betale for åtte timers arbeid for bordet når andre bare tar en pris som tilsvarer fire timers arbeid. Prisen på bordet uttrykker derfor ikke det antall timer som blir lagt ned i det av den og den snekker, men mengden arbeid som en tenkt gjennomsnittlig dyktig snekkeren bruker.

Gjennom varebyttet blir hvert enkelt individs arbeid hele tiden sammenliknet med arbeid ellers i systemet om helhet. Karl Marx formulerte det omtrent slik at "det konkrete arbeidet" til hver enkelt blir målt som en del av det "sosiale arbeidet" i systemet som helhet.

Marx var ikke den første som kom fram til at arbeid var grunnlaget for all verdi. Dette var godtatt av mange av de første økonomene som bekrev det kapitalistiske systemet, i hvert fall delvis. Både John Locke på slutten av 1600- tallet, via Adam Smith på 1700- tallet fram til David Ricardo på begynnelsen av 1800- tallet, hevdet det samme. Adam Smith skrev f.eks.:

Men de pro-kapitalistiske talsmenn for en slik "arbeidsverditeori" har alltid støtt på et uoverkommelig problem. Dersom arbeid er kilden til all verdi, hvor kommer da profitten fra?

Hvis alle varer blir byttet i henhold til arbeidet som er lagt ned i dem, så ville alle i samfunnet være mer eller mindre like godt stilt. Noen vil kanskje ønske å arbeide litt ekstra, og dermed få litt mer rikdom og litt mindre fritid. Men folk ville ha et omtrent like tilfredsstillende liv. Kanskje vil noen i utgangspunktet være mindre dyktige, og tape litt i begynnelsen, men over tid ville de ta dette igjen ettersom de ble flinkere. Så hvor kan denne systematiske profitten komme fra?

Noen enkeltpersoner kan kanskje oppnå litt profitt gjennom å svindle andre individer. Men dette kan ikke forklare hvorfor det fins en hel klasse av rike folk, og, utrolig nok, at nesten alle de som selger varer i den moderne kapitalismen er rike.

Men om ikke kapitalistene får profitten av hverandre, så må de få den fra et annet sted. Men hvor?

Allerede nesten 100 år før Marx, hadde Adam Smith forsøkt å forklare profitten ved å slå sammen sitt eget syn på arbeid som kilden til verdiene med et annet syn som så kapitalen som det som tilførte verdi gjennom en "gevinst".

Nå er det riktignok slik at noen former for kapital, maskiner, fabrikkbygninger o.l. gjør arbeidet mer produktivt enn det ville vært uten. Selv de enkleste redskaper øker den menneskelige produktiviteten enormt: En arbeider med trillebår kan flytte mye mer vekt med mindre anstrengelse enn en som må bære alt på ryggen. Men maskiner og bygninger er ikke selvstendige ting med sitt eget liv. De er et produkt av tidligere arbeid. Trillebåra som hjelper arbeideren i sitt arbeid, er selv et produkt av metallarbeiderens arbeid. Det var derfor Marx kalte produksjonsmidlene for "dødt arbeid" - i motsetning til arbeid som gjøres akkurat nå, som er "levende arbeid".

Verdien av varene som selges avhenger fremdeles av arbeidet som er lagt i dem, selv om noe av det er tidligere, "dødt", arbeid og ikke samtidig, "levende" arbeid. Hvis en kapitalist sier han bør belønnes for at han har investert i utstyr eller bygninger, så må vi spørre ham hvordan han i utgangspunktet fikk tak i alt dette, og hvorfor ikke de som selv produserte dette ikke fikk kontroll over det de selv hadde produsert. Videre er det ingen måte en maskin kan øke verdien av en vare uten at den blir styrt, eller i hvert fall kontrollert, av et menneske. En maskin kan ikke gjøre noen ting aleine. Det er det mennesket som kjører maskinen som får den til å lage eller forbedre varen slik at den får økt verdi.

Menneskene kan lage ting uten maskiner. Maskiner kan ikke lage noen ting uten mennesker som setter dem i arbeid.

Det faktum at det er menneskelig arbeid som i siste instans bestemmer en vares bytteverdi, vises klart gjennom det som skjer i forbindelse med moderne teknologiske framskritt. Ting som pleide å være veldig dyre for 20-30 år siden, har falt i pris ettersom det teknologiske framskrittet har redusert mengden arbeid som trengs for å lage dem selv om maskinene som brukes i denne produksjonen ofte har blitt dyrere og mer avanserte. Forløperne til kalkulatoren pleide ofte å koste 4-500 kroner på 1960 tallet (dvs. 4-5000 kroner i dagens penger). En kalkulator i dag, ofte med mye større regnekapasitet, koster 10-15 kroner. En middels kraftig datamaskin ville på den tiden kostet 5 millioner kroner, mens en langt kraftigere Macintosh i dag koster 13 000 kroner.

De varene som ikke har falt så mye i pris siden den gang, er de som fremdeles krever nesten like mye arbeid å produsere - slik som biler, mat og drikke, murstein og sement, og til dels klær.

5. Profitt og utbytting

Ideen om at arbeid er kilden til all verdi, inkludert den verdien som kapitalisten tar ut som profitt, renter og leie, ble stadig mer pinlig for de som forsvarte kapitalismen i tykt og tynt etter Adam Smith. Det ville jo bety det samme som at kapitalistene var akkurat like store parasitter som føydalherrene de erstattet. Dette fikk pro-kapitalistiske økonomer til å utvikle forskjellige teorier om profitten som baserte seg på abstinens. Profitten forklarte de nå som den belønningen kapitalisten fikk for bruke sin rikdom til å sysselsette folk i stedet for å bruke den til eget privat forbruk. Men Marx pekte på hvor absurd dette var. Å ansette folk betyr å kjøpe arbeidskrafta deres. Hvis en kapitalist får profitt ut av dette, så skulle alle andre som kjøper noe også få litt profitt. Så hvorfor oppnår ikke arbeiderne profitt når de kjøper det de trenger for å leve? Abstinens-teorien blir ren mytologi. Kapitalisten ofrer ikke av sin egen rikdom når han investerer. Sannheten er at investeringen hans beholder sin verdi, mens profitt er noe han får på toppen for ikke å gjøre et slag.

Hvis den virkelige profittraten er 10 prosent (et ganske lavt tall etter kapitalistenes standard), så vil en eller annen som investerer ti millioner kroner kunne bruke en million i året (20 000 i uka) akkurat slik han vil, uten at verdien blir mindre i løpet av året. I tillegg vil han få en million neste år også, uten å gjøre et slag. Kontrasten blir slående om man ser på at det ville ta en arbeider med gjennomsnitts industriarbeiderlønn 50 år å tjene nok til å gjøre en tilsvarende investering - hvis hun med et mirakel ikke hadde kjøpt mat, drikke eller husrom i denne tiden.

Det som i virkeligheten skjer, insisterte Marx, er at kapitalisten kan profittere ved bare å overta noe av arbeidet fra arbeiderne sine, uten å betale for det. Dette skjer på en måte som likner på den måten slaveeieren kan leve et liv i luksus gjennom å tvinge sine slaver til å arbeide for seg, eller slik godseieren kunne fylle magen sin ved å la fattigbøndene jobbe gratis på eiendommen hans. Den eneste forskjellen er at det ikke var noe som tilslørte denne urettferdige virkeligheten for slaver og bønder. De visste at de arbeidet for andre, fordi noen hadde kontrollen over dem, med en stokk eller en pisk.

I motsetning til dette ser det ut til at det er et rettferdig og likeverdig bytte som skjer mellom kapitalisten og arbeideren med det nåværende systemet. Arbeiderne selger sitt arbeid for en sum - lønna. Og hva de får avhenger av hva som er den vanlige lønna for en slik jobb, omtrent på samme måte som torghandleren får dagens pris for eggene sine. Det virker som om forholdet er "en rettferdig lønn for et rettferdig dagsarbeid".

Men dette tilsynelatende "rettferdige" byttet mellom arbeider og kapitalist tildekker en grunnleggende ulikhet mellom dem: Begge har muligheten til å arbeide, selv om kapitalisten sjelden bruker sine evner på denne måten. Men bare en av dem, kapitalisten, kontrollerer redskapen og materialene som trengs for at arbeidet skal kunne skje. Men hvis folk ikke eier verken jord eller redskaper, så er de stilt overfor det bitre valget mellom å gå sulten eller å arbeide for dem som eier redskaper og jorda.

Det som var sant i Adam Smiths dager, da mange småbønder og selvstendige håndverkere fremdeles eide midlene de trengte for å overleve på egen hånd, er hundre ganger mer sant i dag. Alle produksjonsmidler for å skape rikdom - fabrikker, maskiner, jordbruksland - disponeres i dag av et lite mindretall. I Storbritannia kontrollerer de 200 største selskapene produksjonsmidlene som trengs for å skape over halvparten av brutto nasjonalprodukt. Selskapene er styrt av 800 direktører som sitter i hverandres styrer. Størstedelen av arbeidsstokken på 24 millioner i Storbritannia har ikke noe valg; de må jobbe for slike folk. Dette gjelder ikke bare for de klassiske industriarbeiderne som vanligvis regnes som "arbeiderklassen", men også alle hvitsnipparbeiderne som ofte tenker på seg selv som "middelklasse". Arkivarer, data-operatører, journalister i aviser og blader eller butikkansatte, tvinges alle til å selge arbeidskrafta si i like stor grad som gruvearbeidere eller havnearbeidere.

Veldig få av de som er ferdig med skolen eller mister jobben har nok penger eller nok støtte i bankene til å sette i gang med sitt eget firma. Deres eneste alternativ til å forsøke å selge arbeidskrafta si til selskaper som eier fabrikker eller kontorer, er å forsøke å leve på det de kan få fra en velferdsstat. Og selv dette beløpet blir stadig kuttet ned på av regjeringene som snakker om at de må gi folk en spore, et incitament, til å arbeide.

Den harde virkeligheten er at det store flertallet i befolkningen ikke engang kan drømme om å leve et halvveis anstendig liv dersom de ikke er rede til å selge arbeidskrafta si til dem som eier produksjonsmidlene. De er kanskje "frie" i betydningen at de ikke må arbeide for et firma eller en kapitalist. Men de kan ikke slippe unna uten å måtte prøve å jobbe for en annen.

Arbeideren er kanskje ikke en slave som eies av en enkelt kapitalist. Men han eller hun er en "lønnsslave" som er tvunget til å slite for et eller annet medlem av klassen av kapitalister. Dette setter arbeideren i en posisjon der han eller hun må akseptere en lønn som er lavere enn verdien av det totale produktet av arbeidet sitt. Verdien av lønna under kapitalismen er aldri på langt nær så stor som verdien av arbeidet de faktisk gjør.

6. Hvor kommer profitten fra?

I hverdagsspråket vårt heter det gjerne at en arbeider får betalt for "arbeidet sitt". Men Marx poengterte at "arbeidet sitt" betyr to ting: Det arbeidet som virkelig blir utført, og kapasiteten til å gjøre en jobb, noe Marx kalte arbeidskrafta.

De to tingene er veldig forskjellig. Folks kapasitet til å arbeide avhenger av at de får nok å spise, husrom, klær og nok fritid som gjør at de kan komme opplagt nok på jobb hver dag slik at de kan gjennomføre de oppgavene som de stilles overfor. Folk vil ikke være i stand til å arbeide dersom de ikke får nok betalt slik at de kan skaffe seg disse tingene. Som Adam Smith noterte seg:

Eksakt hva som er "nok" for arbeiderne avhenger av den jobben de gjør og de generelle forholdene i samfunnet de lever. Så arbeidere i Vest-Europa, USA, Japan og til og med Sør-Korea regner i dag med å få bedre mat, husrom og klær, og mer fritid enn arbeiderne i Manchester da Engels skrev om dem i midten av 1840- tallet, eller for den saks skyld, mange folk i Afrika og Latin-Amerika i dag. Og den mest framsynte arbeidsgiver anerkjenner noen ganger at han må tilby arbeiderne en viss levestandard for at de skal kunne arbeide produktivt, akkurat på samme måten som den dyktige bonden vet at kua hans produserer mer melk dersom den får rikelig med godt høy. En artikkel i Financial Times i januar 1995 rapporterte:

Selvsagt er det mange arbeidskjøpere som ikke ser på dette på denne måten. De hater å tenke på hvert øre de bruker til betale arbeiderne sine, og hvert minutt arbeiderne ikke arbeider for dem. Og arbeiderne på sin side ser ikke på lønna som bare noe de får for å holde seg i live for å fortsette å arbeide for arbeidskjøperen. De ser på lønna som noe som gjør at de kan kjøpe seg noe de ønsker seg, om det er noen halvlitere med øl, en bruktbil, leker til barna eller et par ukers ferie i Syden. Det er nettopp derfor det alltid er en kontinuerlig kamp mellom arbeidskjøpere og arbeidere, der arbeidskjøperne prøver å presse lønnene ned under det minimum som en arbeiderfamilie trenger for å greie seg, og arbeiderne prøver å presse lønna over dette minimum for å gi seg selv litt mer "fritid" og litt "luksus".

Men i virkelighetens kapitalisme, i dag like mye som på Marx tid, er den store massen av arbeidere mentalt og fysisk utslitt når de er ferdig på jobben. De kan da bruke pengene sine på slikt som gjør fint lite annet enn å gjenopprette deres arbeidskapasitet til de skal begynne å jobbe igjen neste dag eller neste uke. Du ser ikke mange arbeidere som ikke er trøtte når de trenger seg sammen på trikker og busser på vei til jobben om morgenen, eller når de skal hjem igjen på ettermiddagen.

Lønna arbeideren får er avhengig av hvor mye det koster gjenopprette denne evnen til å arbeide, kostnaden ved å "reprodusere arbeidskrafta". Hvis lønna er for liten vil arbeiderne bli underernært og for trøtte til arbeide skikkelig. De vil da ikke ønske å arbeide, og kapitalisten vil ikke få så mye produsert med arbeidernes hjelp som han ønsker. Hvis, på den andre siden, lønna er større en kostnaden ved å gjenskape arbeidskrafta, vil arbeidskjøperene gjøre det han kan for å erstatte dem med arbeidere som han kan leie billigere.

Akkurat som med alle andre goder som er kjøpt og solgt, avhenger arbeidskraftas verdi av hvor mye arbeid det kreves for å gjenskape den. Det betyr, den avhenger av hvor mye arbeid som går med til å produsere alt det som trengs for å holde arbeideren frisk og sprek og klar til å arbeide. Altså: hvor mye arbeid som skal til for å produsere tre måltider om dagen, transport til og fra jobben, litt avslapning på kvelden og i helgene. Men den mengden arbeid som gjør deg sprek og i stand til å arbeide er ikke den samme som den mengden arbeid som du selv kan yte når du selv arbeider. La oss si at det bare tar fire person-timer av samfunnets totale arbeid for å produsere mat, drikke, hus, klær, T-bane, sykkel, TV, kjøleskap osv. for deg i ett døgn. Men i det samme døgnet vil du under press kunne jobbe åtte, ti, ja også tolv timer. Og kapitalisten vil nekte å betale deg lønna di dersom du ikke går med på dette.

Han betaler deg tarifflønn, eller sånn cirka i hvert fall. Den uttrykker hva arbeidskraft som din i gjennomsnitt kjøpes for i samfunnet. Men han får en dags arbeid fra deg - og den er mye mer verdt en den vanlige tarifflønna.

Så hvis det tar fire timer å produsere det du selv bruker for å leve, mens du selv jobber åtte timer daglig, så får kapitalisten fire timers gratisarbeid av deg hver dag.

Fordi han kontrollerer produksjonsmidlene er han i stand til å stikke et overskudd på fire timer daglig i lomma. Dette overskuddet kalte Marx for merverdi 3 , som er grunnlaget for profitt, rente og leie.

Kapitalisten tar denne verdien fra arbeideren hver dag. Og gjennom å gjøre dette styrker han bare sin egen posisjon til å grafse til seg enda mer merverdi. For merverdien skaffer ham enda mer penger slik at han kan skaffe enda mer produksjonsmidler og dermed ansette flere arbeidere som kan slave for ham i framtida.

Likevel, etter at alt dette har skjedd, påstår arbeidskjøperne at de gjør arbeiderne en tjeneste ved å tilby dem arbeid. De ynder jo å kalle seg selv arbeidsgivere, som om ikke noe samfunnsmessig arbeid kunne skje uten at det ble satt inn i deres systematiske røverordning. Og noen innen arbeiderbevegelsen er dumme nok til å kalle dem våre "produksjonspartnere", som om slaveeieren er "partneren" til slaven, eller føydalherren har et partnerskap med leilendingen.

Virkeligheten er den at hver gang arbeideren arbeider, øker hun kontrollen som kapitalisten allerede har. Dette er sant selv om forholdene er slik at de tillater en forbedring av arbeidernes levestandard. Marx skrev i Kapitalen :

Dette gjør kapitalisten i stand til å sikre sin eiendomsrett til alt utstyr og alle råvarer som trengs i den videre produksjonen. De kan dermed late som om de er de virkelige "verdiskaperene", de som "skaffer arbeid til andre". Faktum er at de har stjålet produktet av andres arbeid. I tillegg forbyr de at det blir brukt i videre produksjon uten at de får lov til å fortsette å stjele.

7. Ran og kapitalismens framvekst

I dag tar vi kjøp og salg av arbeid som noe helt naturlig. Det virker like sannsynlig som at sola står opp og går ned. Men det var aldri mer enn en liten del av de samfunnene som eksisterte inntil for et par hundre år siden. De aller fleste mennesker hadde direkte mulighet til å skaffe seg selv noe å leve av i Europa i siste del av middelalderen, det samme gjaldt i Asia og Afrika fram til koloniseringen. Dette var riktig selv om de måtte gi fra seg noe av det de produserte til en jordeier eller en annen parasitt. Bøndene kunne dyrke mat på jorda, som kunne være privat eller oftest felleseie. Håndverkere kunne lage sine produkter i egne verksteder.

Det som endret alt var den første grunnleggende røverhandlingen: Med makt ble folkemassene fratatt all kontroll over produksjonsmidlene. Dette ble gjennomført med hjelp av statsmakten på befaling fra de mest privilegerte gruppene i samfunnet.

F.eks. ble framveksten av kapitalismen i England og Wales fulgt av "inngjerdinger", en rekke parlamentslover tvang bøndene vekk fra fellesjorda som de hadde drevet i århundrer. Flere lover ble vedtatt mot "løsgjengeri", noe som tvang de eiendomsløse bøndene til å finne arbeid, uansett lønn. I Skottland førte "oppryddingen" ("clearances") til at adelen ("lairds") jaget småbøndene ("crofters") bort fra jorda for først å erstatte dem med sauer, og seinere med hjort.

Ettersom Storbritannias herskere tilranet seg et imperium rundt om i hele verden, gjorde de mye av det samme for å fjerne folkeflertallet fra kontrollen over det de trengte for å skaffe seg et levebrød. I India garanterte de fullstendig eiendomsrett over jorda til den allerede sterkt privilegerte Zamindar-klassen. I Øst- og Sør-Afrika pleide de å tvinge hver eneste familie til å betale et fast pengebeløp, en koppskatt, som de bare kunne betale inn dersom noen i familien tok jobb hos de europeiske farmerne eller handelsmennene. Og i Nord-Amerika og i Karribien importerte de millioner av slaver de hadde kidnappet i Vest-Afrika, da den opprinnelige befolkningen ikke lot seg presse til å bli "fri arbeidskraft". Slik fikk de likevel den profitten de ønsket.

Marx kalte denne prosessen, der de grunnleggende forutsetningene for kapitalismen ble skapt, for "kapitalens primitive akkumulasjon". Den innebar to ting: Først å konsentrere massiv rikdom i kapitalistenes hender, deretter å "frigjøre" flertallet av folket fra all direkte kontroll over de midlene de trengte for å skaffe seg et levebrød.

Med en gang kapitalismen hadde etablert seg fortsatte denne prosessen på grunn av systemets egne økonomiske mekanismer. Så seint som på slutten av 1700- tallet var det fremdeles hundretusener av folk som vevet klær for salg, på sin egen vev. Men innen 50 år hadde alle sammen blitt konkurrert ut av kapitalistiske selskaper som brukte elektriske vevstoler. I Irland var det i 1840-årene en forferdelig hungersnød som skyldtes at sultne bønder måtte betale leie til (de hovedsaklig britiske) jordeierne - selv etter at potethøsten hadde slått feil. En million døde av sult mens en million til forlot alt de eide og søkte jobb i England eller USA.

Historien har gjentatt seg mange ganger siden. I Afrika, Asia og Latin-Amerika har rutinemessig "økonomisk" påtrykk, støttet opp av politiforfølgelse av de som ikke hadde råd til å betale, tvunget millioner av mennesker bort fra jorda de levde av. Der måtte de søke jobb, ofte uten hell, i slumområdene rundt de store byene. Der har de ikke noe valg, de må selge arbeidskrafta si for den lønna de kan få.

Med en gang kapitalismen er etablert i en del av verden, har den ikke samme behov for å bruke rå makt for å tvinge folk over i lønnsarbeid. Ettersom tiden går, glemmer folk at de en gang kunne skaffe seg et levebrød uten å måtte jobbe for andre. Etterhvert begynner de å godta forholdet mellom sjefen og arbeideren. Og altfor ofte godtar de meldingen som dekker over lønnsslaveriets virkelighet, at det er kapitalisten som "skaffer arbeid".

Det faktum at det eksisterer utbytting, der noen få tilraner seg verdiene skapt av flertallet, er skjult for våre øyne.

Marx brukte begrepet "varefetisjisme" for å beskrive en slik situasjon. Han pekte på at folk gjør den feilen at de bare ser på hva som skjer på det kapitalistiske markedet, uten å se på underliggende menneskelige forbindelser som ligger under. Konklusjonen er at det ikke fins noen annen måte å organisere samfunnet på.

8. Kapitalismens dynamikk

Marxismen er gammeldags, sier Tony Blair, Gerhard Schröder og de andre sosialdemokratiske lederne. De hevder at marxismen ikke forstår hvor "dynamisk" markedsøkonomien er.

Slike påstander avslører bare at de ikke vet noe om Marx ideer. For Marx´ hele analyse av kapitalismen var basert på en forståelse av dynamikken i systemet, at det ikke kunne stå stille, at det hele tiden forandret produksjonen og livene til de som arbeidet innenfor systemet.

Det kommunistiske manifest, som Marx skrev sammen med Friedrich Engels i 1848, insisterer på at:

I Kapitalen ser Marx det evige presset for å bygge enda større industri som en karakteristisk egenskap ved kapitalismen:

Kapitalen viser hvordan denne innebygde besettelsen til å akkumulere kommer som en naturlig følge av det kapitalistiske markedet. Første bind av boka begynner med å analysere produksjonen for markedet, "vareproduksjonen", så tar den opp hva som skjer når lønnsarbeid oppstår og arbeidskraft blir en vare. Det ender opp med å vise hvordan produksjon basert på lønnsarbeid tvinger fram en prosess der akkumulasjonens tvang fullstendig overser menneskenes behov og individenes ønsker.

Marxismens ideer er ikke i konflikt med de såkalte "moderne" pro-kapitalistiske ledernes ideer i dag fordi den ikke ser kapitalismen som dynamisk. Konflikten ligger i at marxismen hevder at denne dynamikken er uatskillelig fra kapitalismens umenneskelighet og irrasjonalitet, noe de "moderne" folka ikke innser.

Kapitalismen er basert på et system av samfunnsmessig produksjon, som i dag involverer en arbeidsstokk verden over på mer enn tre milliarder mennesker. Likevel er produksjonen organisert med separate rivaliserende firmaer, de fleste private, men noen er også eid av rivaliserende nasjonalstater. Den eneste motivasjonen de har er å være foran de andre i konkurransen. Det faktum at de alle driver med utbytting av lønnsarbeidere betyr at ingen av dem tør hvile på sine laurbær. Uansett hvor vellykket et selskap har vært fram til nå, så lever det med konstant frykt for at et konkurrerende firma investerer sin profitt i nytt og moderne produksjonsutstyr. Så alle firmaer bekymrer seg hele tiden for å sikre seg sin profitt før sine rivaler. Og det betyr at alle firmaer forsøker å få "sine" arbeidere til å gjøre så mye som mulig for så lite lønn som mulig. Ingen kapitalist tør stå stille over tid. Det ville bety å bli hengende etter konkurrentene og til sist gå konkurs.

Det er dette som forklarer kapitalismens dynamikk. Presset på enhver kapitalist for å holde seg foran konkurrentene fører til stadig oppgradering og utvikling av lokaler og maskiner, og kontinuerlig press på arbeiderne som skaffer den profitten som gjør oppgraderingen mulig. Men det er nettopp dette som også gjør systemet så umenneskelig.

I en fornuftig verden ville innføringen av ny arbeidsbesparende teknologi automatisk føre til høyere levestandard og kortere arbeidsdag. Men ikke under kapitalismen der hvert selskap ønsker å kutte sine kostnader for å fortsette å eksistere, og det betyr å forsøke å holde nede arbeidernes levestandard.

Umenneskeligheten og ufornuften bak alle avgjørelser under kapitalismen er slik at selv ikke sjefene kan gjøre som de selv vil. De kan velge å utbytte sine arbeidere på en måte i stedet for en annen. Men de kan ikke velge at de ikke vil utbytte arbeiderne i det hele tatt, ikke en gang å utbytte dem mindre enn det andre kapitalister gjør. Hvis de da ikke vil gå konkurs. De er selv styrt av et system som går sin uavbrutte gang uten å ta hensyn til individene. Kapitalismen er virkelig et rotte-race! Enhver kapitalist som ikke er en rotte, som prøver å behandle arbeiderne ordentlig ved å sette deres behov over konkurransens tvang, vil ikke holde lenger.

Videre skaper den blinde konkurransen mellom kapitalister uunngåelig forhold som truer med å kaste hele systemet ut i kaos. Produksjonen til rivaliserende selskaper er koplet til markedet. Ingen kapitalist kan holde produksjonen oppe uten at han selger sine varer. Men evnen til å selge avhenger av at andre kapitalister er villig til å kjøpe - enten på deres eget direkte forbruk (som luksusvarer og som lokaler og maskiner for sitt firma) og på lønnene som de betaler arbeiderne med (som de igjen bruker til sitt vedlikehold). Men disse kapitalistene kan ikke bruke penger uten at de først har solgt sine egne varer.

Markedet gjør at produksjon hvor som helst i systemet ellers er avhengig av hva som skjer alle andre steder. Hvis kjeden av kjøp og salg bryter sammen på et punkt, kan hele systemet stoppe opp. En økonomisk krise er resultatet.

noter

1. En innvending her er at nettopp kapitalismen har lært oss å regne slik, at arbeidstid er penger. Men også i tidligere samfunn har man byttet arbeidstid på denne måten. Ta en indisk bonde som vil sko hesten sin, og går til nabobonden som er hovslager. Mens naboen skor hesten, kan hesteeieren luke ugras. Slike bytteordninger er dokumentert i mange tidligere samfunn.
tilbake til tekst

2. Dette gjelder ikke når vi tar med betydningen av eiendomsrett og monopolsituasjoner. Dersom snekkeren var den eneste som lagde bord i verden eller eide alle trærne som det gikk an å lage bord av, ville prisen kunne kontrolleres av snekkeren.
tilbake til tekst

3. Merverdi i dagligtalen har noe med merverdiavgift å gjøre. Det er en avgift på omsetning og handel, ikke på arbeid. Det har absolutt ingen ting med Marx´ definisjon å gjøre, selv om ordet er laget av Marx.
tilbake til tekst

4. Akkumulasjon: Oppsamling, her av verdier. Sml. blyakkumulator, blybatteri, som akkumulerer strøm.
tilbake til tekst

Vanviddets verden

1. Sosialøkonomiens elendighet