Alex Callinicos
Spørsmålet om arbeiderråd er ikke et dagsaktuelt problem for arbeiderklassen eller venstresida i Norge i 1982.
Det er likevel viktig å føre en diskusjon om en revolusjonær strategi for sosialismen. Sosialister må i lys av arbeiderklassens aktuelle og politiske erfaringer lære å forstå utviklingen i en revolusjon, slik at vi kan møte forberedt. Mangelen på et revolusjonært alternativ i Polen 1980-81 er et tragisk eksempel på det motsatte.
Dette heftet gir en historisk gjennomgang av rådsbevegelsen, og viser at rådet er arbeiderklassens naturlige revolusjonære organisasjonsform. Det virkeliggjør Marx' ord om at "arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk". Rådsstrategien avgrenser seg slik både fra stalinismens partidiktatur og reformismens parlamentarisme. Begge baserer seg på en pasifisert arbeiderklasse - som statister under partiets lederrolle, som stemmekveg i valgsirkuset.
Synet på overgangen til sosialismen og det sosialistiske samfunnet selv, vil også ha en betydning for sosialisters arbeid i dag. Rådsstrategien betyr å støtte og utvikle selvstendige initiativ i arbeiderklassen - uten partistyring og sekterisme. Grunnlaget for sosialistiske partier og organisasjoner innenfor dette bildet er å samle folk bak bestemte politiske syn, agitere for disse og arbeide for å få satt dem ut i livet - innenfor arbeidernes organisasjoner.
De historiske erfaringene med og strategien for rådsmakt er i liten grad kjent og utviklet i Norge. Callinicos' artikkel er et godt grunnlag for skolering og debatt.
I desember 1917 skrev en ung italiensk revolusjonær en artikkel som entusiastisk ønsket den russiske revolusjonen, som hadde funnet sted seks uker før, velkommen. Han skrev om bolsjevikene:
De leverer marxistisk teori... denne teorien ser, som den viktigste faktoren i historien... mennesket, mennesker i samfunn, i forhold til hverandre, som inngår avtaler med hverandre og utvikler gjennom disse forhold (sivilisasjonen) en kollektiv sosial vilje: mennesker som begynner å forstå økonomiske realiteter, bedømmer dem og tilpasser dem til deres vilje inntil dette blir drivkraften i økonomien og påvirker den objektive virkeligheten, som lever og beveger seg og begynner å ligne en strøm vulkansk lava som kan styres i den retningen og på den måten menneskets vilje bestemmer. [1]
Et par måneder seinere skrev den samme forfatteren, Antonio Gramsci: "Den russiske revolusjonen er frihetens triumf... en sammenhengende og systematisk oppreising av et folk, som følger linjene i et hierarki, og skaper for seg selv ett etter ett av de organer som det nye sosiale livet krever. [2]
Fra hele Europa og Nord-Amerika kom ekkoer av Gramscis synspunkter. For bokstavelig talt hundretusenvis av arbeidere representerte bolsjevikrevolusjonen den virkelighet som ga deres daglige kamper som sosialister fagforeningsaktivister en mening. Arbeidermakt var ikke lenger bare en drøm, den hadde seiret i ett land. Nå var det opp til dem å skape makt bygget på arbeiderråd i deres egne land, etter mønster fra de russiske sovjetene.
Det kunne neppe være større kontrast mellom den russiske revolusjonen symbolisert på den tida, og hvordan man ser på den i dag. For mange sosialister i Vesten har den blitt en belastning. Delvis er dette en arv fra stalinismen, fra den grove degenereringen av arbeidermakt i Russland til et byråkratisk tyranni. Men viktigere er det faktum at mange som ser på seg selv som marxister og revolusjonære, avviser den veien som bolsjevikene tok for å oppnå makten - væpnet opprør - og de arbeidermaktorganisasjonene som seieren var basert på; sovjeter, eller arbeiderråd.
Kommunistpartiene i Vest-Europa, som fører sine røtter tilbake til Oktoberrevolusjonen, benekter at dens eget eksempel har noen som helst betydning for deres egen strategi for sosialismen. Det nye utkastet til program for det britiske kommunistpartiet sier:
Storbritannias vei til sosialismen vil være ulik den sovjetiske. Den sovjetiske veien med opprør og borgerkrig, utviklingen av nye maktorganer (sovjetene) og den følgende utviklingen av ettpartisystemet, blei styrt av de historiske forhold og bakgrunnen i det tsaristiske eneveldet, imperialistisk intervensjon og utviklingen av kontrarevolusjonen. [3]
Liknende synspunkter fremføres av folk til venstre kommunistpartiene. F.eks. Nicos Poulantzas, forfatter av en rekke bøker om marxistisk teori med stor innflytelse, har uttrykt: "Jeg tror at vi på det nåværende tidspunkt ikke kan Oktoberrevolusjonen i noen form. [4] Han gjorde det klart at det han avviste var bolsjevikenes strategi: "Noe som synes klart umulig er perspektivet om sentrelisering av en arbeiderklassemotmakt, fabrikkråd etter fabrikkråd, soldatkomité etter soldatkomité. [5]
For både kommunistpartiene og Poulantzas har den russiske revolusjonen blitt forvist til historien - en sak for akademisk interesse, kanskje, men uten praktisk politisk betydning. Sovjetene, som revolusjonen baserte seg på, er ikke noe annet enn historiske merkverdigheter, produkt av spesielle forhold i et tilbakeliggende land for 60 år siden. Veien framover ligger i den parlamentariske veien til sosialismen.
Men på revolusjonens tid var tingene annerledes. Det som da var viktig med Oktoberrevolusjonen var det universelle. Arbeidere over hele verden så sovjetene som basis for sin egen revolusjon. Tok de feil? For å svare på dette må vi undersøke hvordan sovjetene i Russland oppsto.
Det første sovjetet startet som en streikekomité. 1905-revolusjonen i Russland utviklet seg fra et massivt og folkelig opprør mot det korrupte tsarregimet. Starten var den Blodige Søndagen, der fredelige demonstranter ble massakrert i St Petersburg 9. januar 1905. Utviklingen videre plasserte den russiske arbeiderklassen, selv om den var et mindretall av befolkningen, i spissen for prosessen. Den Blodige Søndagen blei fulgt av en enorm streikebølge i Russlands industrielle sentre. Men den sentrele utviklingen foregikk seinere på året. For å sitere fra Trotskis historie om 1905-revolusjonen:
Typografene i Sytins trykkerier i Moskva streiker 19. september. De krevde kortere arbeidsdag og høyere akkord per satte ord, inkludert punktum, kommaer osv. Denne lille hendingen satte igang verken mer eller mindre enn en politisk streik i hele Russland - streiken som startet med kommaer og endte opp med å styrte eneveldet. [6]
Typografenes streik spredte seg i trykkeri-industrien i Moskva, og seinere til andre industrier. Solidaritetsaksjoner fra jernbanearbeiderne spredte streiken over hele Russland. Landet var paralysert. Den 17. oktober kapitulerte tsaren og sendte ut et manifest som livet en konstitusjonell regjering. Men situasjonen hadde utviklet seg for langt til at manifestet kunne stoppe arbeideropprøret.
Den 13. oktober hadde et møte av fabrikkdelegater i St. Petersburg oppfordra arbeiderne til å støtte en politisk generalstreik og til å velge delegater til et sovjet (råd) av arbeiderutsendinger. Møtet fant sted etter initiativ fra mensjevik-fraksjonen i Det russiske sosialdemokratiske partiet og bare 30-40 delegater deltok. Men de vant massestøtte blant St. Peterburgs arbeidere, som støttet møtets oppfordringer. Delegatene ble valgt på basis av én per 500 arbeidere. I andre halvdel av november besto sovjetene av 562 som representerte 147 fabrikker, 34 verksteder og 16 fagforeninger. Hovedtyngden kom fra metallarbeiderne. Det samme var tilfelle i Moskva.
Fra å være en streikekomité utviklet sovjetet seg til en arbeiderregjering som utfordret tsarismens styre. Det organiserte matforsyninger, tvang regjeringen til å oppfylle løftene om pressefrihet og allment amnesti, utviklet en kampanje for 8-timersdagen og organiserte en vellykka generalstreik for å forsvare mytterister fra marinebasen i Kronstadt som ble truet med henrettelse. Sovjetene spredte seg da arbeidere over hele Russland fulgte St. Peterburgs eksempel.
Enten de ønsket det eller ikke ble sovjetene tvunget inn i en voldelig konflikt med staten. Det liberale borgerskapet, som hadde støttet streiken i oktober, trakk seg nå tilbake. De fryktet oppkomsten av en revolusjonær arbeiderbevegelse og var fornøyde med konsesjonene i tsarens manifest. Sovjetene maktet ikke å spre seg til bondemassene, som ble likegyldige overfor kampens utgang. Den 3. desember ble St. Petersburg-sovjetet brutt opp, og lederne ble arrestert. Den 7. desember proklamerte Moskva-sovjetet en politisk generalstreik som utviklet seg til et væpnet opprør ledet av bolsjevikene. Etter 9 dagers kamper mellom grupper av væpnede arbeidere og tsaristiske tropper ble opprøret knust.
Trotski, som var formann i St. Peterburg-sovjetet i dets siste dager oppsummerte erfaringene fra 1905:
Sovjetene organiserte de arbeidende massene, ledet de politiske streikene og demonstrasjonene, væpnet arbeiderne og forsvarte befolkningen mot progromer. Liknende arbeid ble også gjort av andre revolusjonære organisasjoner før sovjetet oppsto, samtidig med det og etter det. Allikevel oppnådde de ikke den innflytelsen som var konsentrert i sovjetets hender. Hemmeligheten bak denne innflytelsen var at sovjetet vokste fram som arbeiderklassens naturlige redskap i kampen om makten slik den bel bestemt av hendingsforløpet. Navnet "arbeiderregjering" som både arbeiderne og den reaksjonære pressa ga sovjetet var et uttrykk for at sovjetet virkelig var kimen til en arbeiderregjering. Sovjetet representerte makt i den grad arbeiderdistriktenes revolusjonære styrke hindret dem makten; det kjempet for makt i den grad makten fremdeles var i det militaristiske monarkiets hender. [7]
Oppløsningen av sovjetene dagen etter Moskva-opprørets nederlag var bare midlertidig. Da arbeiderne og soldatene i Petrograd (St. Petersburg) styrtet det tsaristiske regimet i februar 1917 var det første de gjorde å skape et sovjet av arbeider- og soldaterutsendinger. I dagene som fulgte spredte sovjetene seg over hele landet. For igjen å sitere Trotski:
De revolusjonære lederne trengte ikke å finne det opp: erfaringene fra sovjetene i 1905 var for alltid brent fast i arbeidernes bevissthet. Hver gang bevegelsen vokste, selv under krigen, ble sovjet-idéen automatisk født på nytt. Selv om vurderingen av sovjetets rolle var forskjellig hos bolsjevikene og mensjevikene (de sosialrevolusjonære hadde vanligvis ingen stabil vurdering), var selve organisasjonsformen hevet over debatt. [8]
Sovjetene, støttet av grunnplanet i hæren, hadde virkelig makt. Allikevel hadde massene, hvor flertallet hadde blitt sugd inn i politisk aktivitet for første gang under februarrevolusjonen, tiltro til de "moderate" sosialistiske partiene, mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som hadde flertall i sovjetene. Disse partiene støttet fortsatt russisk deltagelse i første verdenskrig under en "demokratisk" borgerlig regjering. De støttet derfor de liberale kapitalistiske partienes Provisoriske regjering.
Lenin beskrev denne situasjonen som "dobbeltmakt";
Denne dobbeltmakten kommer tydelig fram ved at det finnes to regjeringer; den ene er den reelle og aktuelle regjeringen til borgerskapet, den "provisoriske" regjeringen til Lvov & Co, som har alle maktorganer i sine hender. Den andre regjering kommer i tillegg og parallelt Det er en "kontrollerende" regjering i form av Petrograd-sovjetet av arbeider- og soldaterutsendinger, som ikke har noen statsmaktsorganer, men direkte hviler på støtten fra et klart og udiskutabelt flertall i folket, på de væpnede arbeidere og soldater. [9]
Denne dobbeltmakten, basert på sovjetenes støtte til den provisoriske regjeringen, hadde ført til "en sammenkopling av to diktaturer: borgerskapets diktatur... og proletariatets og bøndenes diktatur" [10] En slik situasjon, hevdet Lenin, kunne bare representere en foreløpig og ustabil likevekt. Enten sovjetene eller borgerskapet ville styre. En væpnet konfrontasjon mellom de to klassene var uunngåelig. Bolsjevikenes oppgave var å kjempe innafor sovjetene med målsetning å vinne et flertall for at sovjetene skulle ta makten.
Senteret for denne maktkampen var sovjetene. Mellom Lenins tilbakevending i april 1917 og selve Oktoberrevolusjonen kjempet bolsjevikene med mensjevikene og de sosialrevolusjonære om kontrollen over sovjetet. De klarte det endelig i august og i september 1917 når sovjetene i Petrograd, Moskva og andre viktige byer stilte seg bak bolsjevikene. Det var dette flertallet i sovjetene som gav bolsjevikene mulighet til å sette igang maktovertagelsen den 25. oktober.
Hvordan organiserte arbeiderrådene seg? Hvordan forholdt vanlige folk seg til sovjetene?
Den amerikanske revolusjonære John Reed skrev denne øyenvitneskildringen av sovjetene mindre enn et år etter Oktoberrevolusjonen:
Sovjetene bygger direkte på arbeiderne i fabrikkene og bøndene på markene ... Petrograd-sovjetet av arbeider- og soldatutsendinger kan brukes som eksempel... Det besto av ca 1200 utsendinger, og holdt vanligvis plenumsmøte hver 14. dag. I mellomtida valgte de en sentrel eksekutivkomité, og denne eksekutivkomitéen supplerte seg selv med invitasjoner til delegater fra sentrelkomitéen til alle politiske partier, fra sentrelledelsen i fagforeningene, fra fabrikksrådene og andre demokratiske organisasjoner.
Ved siden av det store by-sovjetet var det også distrikssovjeter. Disse ble utgjort av delegatene fra hver bydel til by-sovjetene, og de administrerte sin bydel. Selvfølgelig fantes det områder i byen hvor det ikke fantes fabrikker, og som derfor vanligvis ikke hadde representanter verken i by-sovjetet eller i egne distrikt-sovjeter. Men sovjetsystemet er ekstremt fleksibelt, og om kokkene eller kelnerne, gatefeierne, gateeierne, gårdstjenerne eller drosjesjåførene i bydelen organiserte seg og krevde representasjon fikk de sende delegater.
Valg av delegater baserer seg på proporsjonal representasjon, noe som betyr at de politiske partiene er representert i nøyaktig forhold til antallet stemmer i hele byen. Og det er politiske partier og programmer det stemmes på, ikke kandidater. Kandidatene utstedes av sentrelkomitéen i de politiske partiene, og kan erstattes av andre partimedlemmer. Delegatene velges heller ikke på bestemt tid, men kan tilbakekalles når som helst.
Det er aldri skapt noe politisk organ som er mer følsomt og i større samsvar med folkeviljen. Og dette var nødvendig, for i revolusjonstider forandres folkeviljen raskt. For eksempel; første uka i desember 1917 var det parader og demonstrasjoner til støtte for den konstituerende forsamling - dvs mot sovjetmakten. En av de paraderende ble beskutt av noen uansvarlige rødegardister og flere mennesker ble drept. Reaksjonen på denne tåpelige volden var umiddelbar. Iløpet av tolv timer hadde sammensetningen i Petrograd-sovjetet forandret seg. Mer enn et dusin bolsjeviker ble avsatt og erstattet av mensjeviker. Og det tok tre uker før folkemeningen igjen skiftet, før mensjevikene ble tilbakekalt og bolsjevikene sendt tilbake. [11]
Sovjetene var sammensatt av arbeidsplassdelegater, med røtter i fabrikkene i Petrograd, Moskva og andre industrielle sentre. Det var derfor i fabrikkene at den avgjørende kampen om innflytelse ble ført. Under og etter februarrevolusjonen spredte fabrikkrådene seg raskt over hele landet. Disse organene var uttrykk for interessene og målsetningene til vanlige arbeidere innenfor selve produksjonsprosessen. Umiddelbart etter tsarens fall ledet fabrikkrådene en stormfull bølge av streiker for grunnleggende økonomiske krav som høyere lønninger, bedre arbeidsforhold og åttetimersdag. Når motsetningene mellom arbeiderklassen og borgerskapet vokste, måtte fabrikkrådene ta på seg den politiske oppgaven å sette igang arbeiderkontroll for å bekjempe økonomisk sabotasje fra arbeidskjøperne.
En av fabrikkrådenes historikere skriver:
Det kan ikke være tvil om at nøkkelen til bolsjevikenes intervenering i den revolusjonære prosessen lå på dette nivået. Partiet organiserte regionale og seinere nasjonale konferanser av det som til da hadde vært delegatkomitéer begrensa til hver fabrikk. Det var disse konferansene, og ikke bysovjetene, som diskuterte de viktige praktiske spørsmål om arbeiderkontroll (mot arbeidskjøpernes sabotasje, spekulasjon i energimangel osv og utvida kontroll over arbeidsledelse og styre av fabrikken), demilitarisering av industrien, organiseringen av røde garder osv. Bolsjevikenes dominans i disse konferansene var basisen for deres dominans i arbeiderseksjonene av sovjetene, og til slutt sovjetene som helhet. [12]
Forutsetningene for opprettholdelsen av fabrikkrådene og bolsjevikenes lederskap i dem hadde blitt skapt i løpet av krigen. Det russiske proletariatet ble forandre under krigens første måneder, mens de fagutdannet som ble igjen fikk sine posisjoner undergravd av en massiv tilstrømming av kvinner og tsjornorabotsje (svarte arbeidere - dvs. bønder) til de nye masseproduksjonsindustriene som ble skapt for å sørge for nødvendige krigsprodukter.
I begynnelsen førte innflytelsen av krigen og den følgende utvanning av arbeidsstyrken med seg en nedgang i kampen. Men, for å sitere Trotski:
Den nådeløse undertrykkingen fra militær og politi, den fordoblede utbyttingen, nederlaget ved fronten og industriens sammenbrudd presset arbeiderne til kamp.(...) I løpet av 1915 og 1916 måtte den nye arbeiderklassen gå gjennom en skole i kamp før den enkelte økonomiske streikene og demonstrasjonene av sultende kvinner i februar 1917 kunne smelte sammen til en generalstreik og trekke hæren inn i et opprør. [13]
Fabrikkrådene representerte hovedsakelig de fagutdannet arbeiderne:
De hadde alltid vært en mangelvare, og dette skjerpet seg under krigen, selv når de ble presset ut på toppen for å bli formenn, instruktører osv for de nye masseprodusentene; de kunne utnytte at de var en mangelvare i økonomisk forstand (lønnsforskjellene steg enormt under krigen), men nå kunne de også rekruttere et nytt og friskt grunnplan for sine "politiske" ambisjoner. Men basisen for deres makt var en gammeldags førkrigsteknologi (gammelt produksjonsutstyr, syv års læretid), mens det nye grunnplanet, som besto av kvinner og innflyttere fra landet, bare fikk syv ukers opplæring på elektriske og luftdrevne dreiebenker rett ved siden av, noe som undergravet grunnlaget for de faglærtes makt, samtidig som det ga dem en hær å organisere. [14]
Erfaringen som formet mange av fabrikkrådene var kampen mot regjeringens krigsindustrikomitéer. Disse organene, en tidlig form for "medbestemmelse", hadde det som oppgave å få arbeiderne til å ta del i krigsinnsatsen. Bolsjevikene førte en svært effektiv kamp mot krigsindustrikomitéene. [15] Fabrikkrådene oppsto først i
de fabrikker som ble styrt av tsaristiske departementer for krigsinnsatsen; de små, arbeidsintensive våpenfabrikkene. Det var her arbeiderrådserfaringen etter februar var mest utviklet. Overoppsynsmenn, formenn og avdelingsledere ble stort sett valgt av arbeiderne. Dette kom delvis av at den tidligere ledelsen hadde betrakta seg selv som agent for den tsaristiske regjeringen og derfor gikk i oppløsning i februar; men det kom også delvis av at de høyt kvalifiserte våpenarbeiderne trodde de kunne styre den kapitalistiske produksjonen bedre enn sjefene, i alle fall på fabrikknivå. [16]
Det spesielle ved bolsjevikrevolusjonen var at det lykkes å smelte sammen de ulike sjiktene i det russiske proletariatet - den "nye" arbeiderklassen som krigen hadde skapt, de fagutdannet håndverkerne og det revolusjonære partiet - i en kamp for å ta over makten. Sovjetene var rammene for denne prosessen fordi de forenet klassen som helhet, og ikke bare de revolusjonære (som partiet gjorde) eller de fagutdannet (som fagforeningene stort sett gjorde). Årsaken til dette var at sovjetene baserte seg på og var særlig nært knyttet til forandringer i stemningen på arbeidsplassene, og fordi de var et uttrykk for arbeiderklassens direkte maktutøvelse - de væpnede arbeiderne og grunnplanet i hæren.
Men den prosessen som skulle samle klassen i sovjetene under bolsjevikenes ledelse var svært ujevn. Som Trotski sier:
Lederskapet hang etter fabrikkrådene. Fabrikkrådene hang etter massene. Soldatene hang etter arbeiderne. Provinsen hang i enda større grad etter hovedstaden (...) Partiet hang også etter den revolusjonære dynamikken - den organisasjonen som har minst tid til å henge etter, særlig i tider med revolusjon. [17]
Presset forover kom nedenfra hele tida. Det var den "nye arbeiderklassen", kvinnene og tsjornorabotsje, som tok initiativet både under februarrevolusjonen og i julidagene, og tok bolsjevikene på senga. men i oktober greide bolsjevikene å kanalisere den enhetlige arbeiderklassens energi og forhåpninger til en maktovertagelse.
Bolsjevikrevolusjonen vokste ut av radikaliseringen i den russiske arbeiderklassen i selve produksjonsprosessen. Fabrikkrådene og sovjetene oppsto for å gi denne radikaliseringen et organisert uttrykk som seinere endte opp med etableringen av arbeidermakt.
Men radikaliseringen av proletariatet under krigsproduksjonens forhold forgikk ikke bare i Russland. Alle de viktigste imperialistiske landene oppleve det samme. For å fylle krigsinnsatsens krav, grep de krigførende regjeringene i stort omfang inn i økonomien, innførte rasjonalisering og arbeidsutskriving, tok over eller startet nøkkelbedrifter, forbød streiker. De fikk støtte fra lederne for de tradisjonelle arbeiderorganisasjoner - de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene. I hele Europa ble det erklært "borgerfred", etterhvert som arbeiderbevegelsens ledere ivrig inngikk samarbeid med regjeringene og arbeidskjøperne for å gi sitt bidrag til slakteriet.
Masseproduksjonens ekspansjon undergravet posisjonene til de faglærte arbeiderne på samme måten som i Russland, og skapte et massivt sjikt av ufaglærte og halvlærte arbeidere som ble hentet blant kvinnene og fra landsbygda. Innenfor selve produksjonsprosessen ble arbeiderne underlagt militær disiplin, understøttet av staten og deres egne faglige ledere, mens priser og profitter føk i været.
Resultatet var en stormfull revolusjonær bevegelse som feide over Europa ved slutten av 1. verdenskrig. Den begynte i Russland i februar 1917, ble etterfulgt av to massive streikebølger med Berlin som sentrum i april 1917 og i januar 1918, streiker av 200.000 engelske metallarbeidere i mai 1917, og en masseoppstand i Torino i august 1917. Høydepunktene i denne europeiske bevegelsen var Oktoberrevolusjonen, den tyske revolusjonen i november 1918 som styrtet keiseren og førte til en dobbeltmaktsituasjon, og fabrikkokkupasjonene i Italia i september 1920.
I sentrum fro alle disse utbruddene var metallindustrien (stål- verfts- og verkstedindustrien [18]). På grunn av den sentrele rollen denne industrien spilte i våpenindustrien, gjennomgikk den en grundig forandring over hele Europa. Industriens faglærte håndverkere - dreiere, montører osv - opplevde at deres tradisjonelle privilegier ble truet av masseproduksjonens teknikk. Ledelsen utnyttet situasjonen til å gå til angrep på de posisjonene de faglærte arbeiderne hadde bygget opp, og fagforeningene gikk med på en rekke forskjellige tiltak som støttet opp om dette: "finansdepartement-avtalen" i Storbritannia, industrimobiliseringskomitéene i Italia, krigsindustrikomitéene i Russland.
For å forsvare sine posisjoner ble de faglærte arbeiderne tvunget til å føre en bred kamp mot selve krigsøkonomien. Denne kampen betydde et brudd med de gamle håndverkstradisjonene. Det betydde at hele arbeidsstyrken måtte trekkes inn i kampen, inkludert de nye ufaglærte gruppene som truet med å "vanne ut" de faglærtes privilegier, og at spørsmålstegn måtte stilles ved sjefenes kontroll over selve produksjonsprosessen. De faglærte arbeidernes tradisjoner av en viss kontroll over arbeidet førte, under disse forhold, til at kravene ikke lenger dreide seg om håndverkskontroll, men om arbeiderkontroll, både over produksjonsprosessen innenfor enkeltfabrikkene, og over økonomien som en helhet.
Denne kampen skapte nye organisasjonsformer. De gamle fagforeningene, bygget for å kjempe for begrensede økonomiske krev og svekket av sektordeling, forenet bare en minoritet. Det samme var tilfellet med de sosialdemokratiske partiene, som også var motstandere av alle forstyrrelser av krigsinnsatsen. De nye organisasjonene ble bygget utafra selve produksjonsprosessen, og forenet arbeidere fra alle kategorier. Arbeiderkomitéen i Clyde og Sheffield, internkommisjonene i Italia, tillitsmannsbevegelsen i Tyskland, fabrikkrådene i Russland - alle disse organene av arbeidsplassdelegater sprang opp under ledelse av de faglærte arbeiderne, men basert på klassen som helhet, i kamp mot angrepene pga krigsøkonomien.
De revolusjonære tillitsmennene i Berlins metallindustri utgjorde ledelsen av streikene i 1917 og 1918. Pierre Broué har beskrevet hvordan tillitsmannsbevegelsen vokste fram:
Hovedkjernen (...) opererte i streng hemmelighet, og rekrutterte systematisk folk de stolte på blant de faglige aktivistene på fabrikkene og innen de ulike fag. De utgjorde et nettverk hvor medlemmene forsøkte å sikre seg nøkkelposisjoner, de benyttet seg av det legale dekket som dreiernes forening var, de opererte innenfor apparatet som en velorganisert fraksjon, men opprettholdt stadig kontakt med arbeidermeningen i fabrikkene og verkstedene, de var i stand til å kontrollere delegatsamlinger, de innførte overalt frihet til kritikk. Det var en enestående organisasjon, verken fagforening eller parti, men en hemmelig gruppe innafor begge.
Den ledende gruppen av revolusjonære tillitsmenn maktet i flere tilfelle å uttrykke arbeidernes motstand mot staten og mot partiapparatet, ved å omsette arbeidernes krav og kampvilje til konkrete aksjoner. Den indre kjernen, "hodet", besto aldri av mere enn femti aktivister (...) men de var, pga dreierne, godt plassert i alle fabrikkene. Med en liten, men disiplinert og sammensveiset gruppe basert på delegatmøter, var de i stand til, gjennom de par hundre menn de hadde direkte innflytelse på, å sette titusenvis, seinere hundretusenvis, av Berlin-arbeidere i bevegelse ved å gi dem anledning til å vedta aksjonsforslag som stemte med deres målsetninger. [19]
Ved viktige tilfelle ble de revolusjonære tillitsmennene tatt på senga av massenes aksjoner. Akkurat som i Russland i februar 1917, hvor det var "de kvinnelige arbeiderne som fôr gjennom fabrikkene i Petrograd og fikk nesten alle ut i streik, mot ordrene til fabrikkrepresentantene fra alle partiene."[20], så nølte revolusjonære tillitsmenn som Richard Müller i november 1918, mens vanlige arbeidere, soldater og sjøfolk feide det gamle regimet til side gjennom en bølge av streiker, mytterier og gatedemonstrasjoner. Men det var lederne av tillitsmannsbevegelsen som tok initiativet til å danne sovjeter. Den 9. november 1918 "møttes de revolusjonære tillitsmennene sammen med flere hundre representanter for de opprørske arbeiderne (...) Forsamlingen, som så på seg selv som et foreløpig arbeider- og soldatråd i hovedstaden, bestemte seg for å innkalle til møter i fabrikkene og kasernene klokken 10.00 og velge delegater - én per 1000 arbeidere og én per bataljon - til en generalforsamling kl. 17.00 i sirkus Busch for å velge den nye revolusjonære regjeringen. [21]
På denne måten, i Tyskland som i Russland, smeltet motstanden hos de faglærte arbeiderne mot krigsøkonomien sammen med den spontane bevegelsen i arbeiderklassen for å opprette sovjeter.
I Italia var det på nytt metallindustrien som var stormsenteret i bienno rosso, de to røde årene, etter krigens slutt i november 1918. Metallarbeiderne i Torino var de som gikk lengst i utviklingen av arbeiderkontroll over produksjonen. Denne bevegelsen ble organisert gjennom internkommisjonene, grunnplanskomitéer, som sprang opp talerør for grunnplanets motstand mot krigsinnsatsen. Under innflytelse av Gramsci og andre revolusjonære rundt tidsskriftet L'Ordine Nuovo utviklet internkommisjonene i Torino seg fra motstandsgrupper av de fagutdannede komitéer til komitéer valgt av både faglærte og ufaglærte på lik linje. Høydepunktet på denne bevegelsen var okkupasjonen av fabrikkene i september 1920. Selv om disse var provosert fram av at arbeidskjøperne hadde avslått et lønnskrav satt fram av FIOM (metallarbeiderforbundet), så førte de til en situasjon med reell dobbeltmakt i sentre som Torino, hvor arbeiderne kontrollerte industrien og bygget opp avdelinger med væpnede røde garder i konfrontasjon med statsapparatets styrker.
Til og med i Storbritannia, hvor den revolusjonære bevegelsen på ingen måte kunne sammenlignes med den i Tyskland eller Italia, var en liknende dynamikk i gang. Arbeiderkomitéene som ble bygd opp i Glasgow og Sheffield, opprinnelig for å bekjempe "utvanning" og utskriving av faglærte, utviklet seg til organer som forsøkte å lede arbeidermassene til motstand mot krigen. Ved krigens slutt, i januar og februar 1919, ledet arbeiderkomitéene i Glasgow og Belfast massestreiker for kravet om førtitimers uke.
Over hele Europa, fra Clyde til Neva'en, smeltet den defensive kampen til de faglærte sammen med det spontane opprøret til "de nye arbeiderne" som var suget inn i industrien av krigen. Disse bevegelsene førte i alle tilfelle til en kime til arbeidermaktorganisasjoner, til sovjeter. Ut fra dette perspektivet var Oktoberrevolusjonen ikke noe isolert fenomen, den var høydepunktet i et generelt opprør som feide hele den europeiske arbeiderklassen inn i kamp mellom 1914 og 1920. Dette opprøret sprang ut av forandringer i produksjonen som var felles fro alle imperialistiske land, forandringer på grunn av det kapitalistiske systemets natur, som nå hadde utviklet seg til et punkt hvor konkurransen mellom kapitaler tok formen av væpnet konflikt.
Bare i Russland førte denne allmenne bevegelsen til etableringen av rådsmakt. Det var to hovedgrunner til at revolusjonene i Vest-Europa mislyktes. I forbifarten, siden det ikke er vår oppgave å behandle disse nederlagene, kan vi nevne at årsakene sprang ut av ulike sosiale og politiske strukturer i Russland og i Vest-Europa. Under de parlamentariske regimene i Vesten hadde det utviklet seg et fagforeningsbyråkrati, som på grunn av sine sosiale posisjoner var skilt fra arbeidermassene og som skapte, sammen med de sosialdemokratiske partiene som de dominerte, en sterk kraft innenfor arbeiderbevegelsen som var bundet til å forsvare den bestående orden.
I tillegg hadde det ikke noen steder i Vest-Europa vokst fram revolusjonære partier av bolsjevikpartiets type, partier som kunne utfordre innflytelsen fra fagforeningsbyråkratiet. I Russland, hvor undertrykkelsen hadde umuliggjort framveksten av et stabilt fagforeningsbyråkrati, hadde bolsjevikene blitt stålsatt gjennom erfaringene fra illegalt arbeid og fra å lede massekamper i fabrikkene i flere år. I 1917 hadde bolsjevikene hatt solide røtter på fabrikkene i flere år. Det europeiske revolusjonære venstre, derimot, utviklet seg i hovedsak under innflytelsen av krigen og forble, inntil Oktoberrevolusjonen, stor sett innenfor de tradisjonelle arbeiderpartiene. Resultatet var at de, stilt overfor revolusjonens utfordringer viste seg å være for uerfarne og, i mange tilfelle, sekteristiske og venstre-radikalistiske.
Nederlagene for den europeiske revolusjonen brakte med seg kimen til nederlaget for rådsmakten også i selve Russland. Men dette rører ikke ved den betydningen det russiske eksempelet fra disse åra har for revolusjonære av i dag.
Den første verdenskrig førte til oppkomsten av det kapitalistiske systemet slik vi kjenner det i dag. De tendensene som ble avdekket - økt statlig intervensjon i økonomien og militær konkurranse mellom rivaliserende nasjonale kapitaler - har utviklet seg mye lenger i løpet av de følgende 60 åra, særlig som et resultat av den 2. verdenskrig og den massive våpenindustrien som er bygget opp gjennom kappløpet mellom øst- og vestblokkene siden 1945. De sidene ved krigsøkonomien som den europeiske arbeiderklassen gjorde opprør mot mellom 1917 og 1923 ble beskrevet av Bukharin i 1916, hans ord gjelder i enda større grad i dag;
Statsmakten suger inn nesten alle produksjonsbransjer; den opprettholder ikke bare utsugingsprosessen, staten blir mer og mer en direkte utbytter, som organiserer og dirigerer produksjonen som en kollektiv kapitalist (...) Når "statliggjøring" når sitt høydepunkt i sin endelige form av en statskapitalistisk trust (...) fjerner organisasjonsprosessen stadig anarkiet fra de ulike deler av den "nasjonaløkonomiske" mekanismen, og plasserer alt økonomisk liv under jernhælen til den militaristiske staten. [22]
Det eneste som må legges til var at Bukharin trodde at den kapitalistiske konkurransens anarki innenfor enkelte land holdt på å bli erstattet av anarkiet fra den økonomiske og militære rivaliseringen mellom ulike nasjonale kapitaler.
Med kapitalismen i sin moderne form oppsto også dens bøddel - den moderne arbeiderklassen. Vi har sett hvordan innføringen av masseproduksjonen under krigen satte fart i prosessen som brøt ned de gamle håndverksforeningene og skapte, særlig i metallindustrien, de forhold som gjorde det mulig for sovjetene å vokse fram. Sektoroppdeling ble bare delvis overvunnet etter 1917, til og med i Russland, men nå eksisterte grunnlaget for masseorganisasjoner som forenet hele arbeiderklassen i kampen for makten.
Innafor de revolusjonære bevegelser som utviklet seg fra bølgen av arbeiderkamper ved slutten av første verdenskrig, var det Gramsci som brukte mest omtanke på å knytte arbeidermakt-eksemplet fra Russland sammen med erfaringene fra arbeiderne i andre land. Når det gjaldt året 1920, forklarte Gramsci at han hadde som målsetning, da han tok over ledelsen av Torino-tidsskriftet L'Ordine Nouvo året før, "at vi skulle bruke vår energi på å 'avdekke' en rådstradisjon i den italienske arbeiderklassen, å grave fram tråden til den ekte revolusjonære ånd i Italia - ekte, fordi den er i samsvar med den universelle ånden i arbeidernes internasjonale, produktet av en reell historisk situasjon og en erobring av selve arbeiderklassen". [23]
For Gramsci var sovjetene ingen kunstig institusjon som var importert utenfra. De vokste fram av arbeiderkampen innafor selve produksjonsprosessen. I en av sine første artikler i L'Ordine Nuovo skrev han:
Den sosialistiske staten eksisterer allerede i kimeform i de sosiale institusjoner som er særegne for den utbytta arbeiderklassen. Å knytte sammen disse institusjonene, orden og koordinere dem til et svært sentrelisert hierarki av makt og myndighet, og samtidig respektere den nødvendige selvstendighet og fleksibilitet for hver enkelt, det er å skape et ekte arbeiderdemokrati som i realiteten er i aktiv motsetning til den borgerlige staten, og som er forberedt på å erstatte den her og nå i alle dens vesentlige funksjoner som forvalter og bestyrer for den nasjonale arven. [24]
Gramsci så særlig internkommisjonene (de italienske grunnplanskomitéene) som de eksisterende institusjoner i arbeiderklassen som kunne gjøre grunnlaget for det proletariske diktaturet:
Internkommisjonene er organer for arbeiderdemokrati som må frigjøres for de begrensningene som arbeidskjøperne har lagt på dem, og gis nytt liv og ny energi. I dag begrenser internkommisjonene kapitalistenes makt i fabrikkene og driver forhandlinger og disiplinerende tiltak. I morgen, utviklet og beriket, vil de bli organer for arbeidermakt som erstatter kapitalismen i alle hans nyttige funksjoner innenfor ledelse og administrasjon. [25]
Gramsci avviste fagforeningene som redskap for revolusjonær forandring - deres eksistensberettigelse var som forhandlere og deres oppgave er å oppnå forbedringer for arbeiderne innenfor kapitalismen. Internkommisjonene skulle utvikles til fabrikkråd som ville innføre arbeiderkontroll over produksjonen:
Proletariatets diktatur kan bare finnes innenfor organisasjoner som er særegne for aktiviteten til produsenter, og ikke til lønnsarbeidere, som er kapitalenes slaver. Fabrikkrådene er kjernen i denne organisasjonen, fordi alle sektorer av arbeidsprosessen er representert i rådet, i forhold til den delen hvert håndverksfag og hver arbeidssektor gjør i produksjonen av den tingen fabrikken produserer for kollektivet. Rådet er klassens, en sosial institusjon. Dens eksistensberettigelse ligger i arbeidsprosessen, i industriproduksjonen. [26]
Klarere enn noen andre i Vest-Europa fattet Gramsci grunnlaget for sovjetene i arbeidernes erfaringer innenfor selve produksjonsprosessen. Hvis det er feil i hans tankegang så er det tendensen til å skille utviklingen av arbeiderkontroll i fabrikkene og de forskjellige etapper som følger på hverandre:
Historisk sett må byggingen av kommunistiske politiske sovjeter nødvendigvis følge etter oppkomsten og den første systematiseringen av fabrikkrådene. I første omgang utforsker fabrikkrådene gjennom erfaring de nye posisjoner arbeiderklassen har oppnådd i produksjonsprosessen. Rådene gir arbeiderklassen bevissthet om dens verdi, dens egentlige rolle, dens ansvar og dens fremtid. Arbeiderklassen trekker konklusjoner fra den mengde positive erfaringer som enkeltpersoner personlig har samlet, oppnår karakteren og bevisstheten til en herskende klasse og organiserer som sådan, med andre ord, setter opp politiske sovjeter og innfører sitt diktatur. [27]
En slik strategi ser bort fra det faktum at arbeiderkontroll i fabrikkene og erobringen av politisk makt gjennom sovjetene er ulike sider av den samme revolusjonære prosessen. De er ofte skilt fra hverandre i tid, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen Gramsci foreslår - f.eks. oppsto sovjetene i 1917 før fabrikkrådene, mens kampen for arbeiderkontroll i fabrikkene fortsatt lenge etter at bolsjevikene hadde grepet makten. På den andre sida, som vi har sett, kunne bolsjevikene bare vinne ledelsen i sovjetene takket være fabrikkrådenes støtte. På den samme måten viser den portugisiske revolusjonens eksempel at arbeiderkontroll i enkeltbedrifter vil forsvinne om den ikke følges av etableringen av en arbeiderregjering på nasjonalt plan.
Gramscis feil avspeiler en allmenn tendens hos ham på denne tiden, som er overraskende når man tar i betraktning hans seinere vektlegging på politiske og ideologiske vilkår for den proletære revolusjonen, nemlig at han undervurderer de rent politiske faktorene.
Det nasjonale parlamentet har ikke lenger noe historisk rolle. Borgerskapet styrer nå gjennom bankene og de store kapitalistiske sammenslutninger som gjenspeiler de kombinerte og enhetlige interessene til hele klassen. Politiske gjerninger hviler alene på disse forhold, og er redusert til politivirksomhet og opprettholdelse av orden på gate og torg. [28]
Erfaringen fra 1920, da Torino-arbeiderne, selv med sin revolusjonære ledelse, to ganger ble slått ned - i april og september - fordi bevegelsens nasjonale ledelse fremdeles var i hendene på reformistene, førte til at Gramsci retter på denne mekaniske reduksjonen av politikk til økonomi. Det førte til at han la vekt på en tredje side ved proletariatets makterobring - eksistensen av et revolusjonært masseparti. Som en følge av fabrikkokkupasjonene gjorde Gramsci det klart at han støttet et brudd med sosialistpartiet og stiftelsen av et kommunistparti som kunne forene de revolusjonære delene av arbeiderklassen. Han støttet derfor venstrekommunisten Bordigas initiativ til å bygge opp et kommunistparti etter PSIs Livorno-kongress i januar 1921.
Uansett svakheten i hans teori om sovjetene, hadde Gramsci forstått kjernen. Sovjetene utviklet seg fra massekampene til arbeiderklassen i produksjonsprosessen. Arbeidermakt var derfor ikke noe som kunne påtvinges arbeiderklassen utenfra (slik både Bordiga og sosialdemokratene trodde, idet de begge satte likhetstegn mellom sosialisme og styret til partiet). Den eksisterte i kimeform, innenfor de daglige kampene og organisasjonene til arbeiderklassen.
Lenin uttrykte den samme tanken da han skrev om det proletære statsapparatet:
Dette nye apparatet er ikke noens oppfinnelse, det vokser ut av den proletære klassekampen når den kampen blir mer omfattende og intens. Dette nye statsapparatet, den nye typen statsmakt er sovjetmakt. [29]
Noen år seinere understreket Trotski dette punktet i diskusjon med stalinistene, som liksom Bordiga og sosialdemokratene så på proletariatets diktatur som partiets diktatur, og derfor behandlet sovjetene som noe som kunne opprettes på befaling. En tilsvarende politisk tilnærming finnes i dag i Vietnam, Mosambik og Angola, hvor "folkemaktsorganer" på grunnplanet eksisterer side om side med ettpartistyre, organisert etter byråkratisk mønster, på det nasjonale plan. Trotski skriver;
Sovjetenes oppgave er ikke bare å utstede oppfordringen til opprør, eller å gjennomføre det, men å lede massene mot opprøret gjennom de nødvendige etapper. I begynnelsen mobiliserer sovjetene massene rundt parolen om opprør, men rundt delkrav, slik at massene, steg for steg, seinere bringes mot parolen om opprør uten at de blir borte underveis, og uten å tillate at fortroppen blir isolert fra klassen.
Som oftest, og i første rekke, oppstår sovjetene i sammenheng med streikekamper som inneholder muligheten til en revolusjonær utvikling, men som på det gitte tidspunkt er begrenset til økonomiske krav. Massene må føle og forstå, mens de er i kamp, at sovjetene er deres organisasjon, at de fylker kreftene for kamp, for motstand, for selvforsvar og for en offensiv. De kan føle og forstå dette ikke gjennom en én-dags aksjon, eller fra en enkelt handling, men gjennom erfaringer fra flere uker, måneder, år med eller uten avbrytelser. (...) Sovjetene [er] den brede og fleksible organisatoriske formen som er forståelig for massene som nettopp er våknet i det revolusjonære oppsvingets innledende fase; og som er i stand til å forene hele arbeiderklassen, uavhengig av størrelsen på den delen som, på et gitt tidspunkt, allerede er moden nok til å forstå makterobringens oppgaver. [30]
Noen år seinere understreket Trotski på nytt:
Sovjetene oppstår nå den revolusjonære bevegelsen i arbeiderklassen, selv om den er langt fra væpnet opprør, skaper behov for en bred organisasjon med autoritet og evne til å lede de økonomisk og politiske kamper som omfatter ulike bedrifter og ulike fag på samme tid. [31]
Teorien om rådsmakt, utviklet av Lenin, Trotski og Gramsci, har en rekke følger. Først og fremst viser den at arbeidermakt og arbeiderdemokrati er to sider av samme sak. Sovjeter er organer for klassen som helhet. Deres sammensetning er bestemt av avstemninger blant arbeidsplassdelegater, ikke befalingen til et eller annet parti. De er derfor flerpartiorganisasjoner. Undertrykkingen i Russland etter borgerkrigen av alle partier unntatt bolsjevikpartiet, var et tegn på den byråkratiske misdanningen av sovjetregimet, ikke av regimets styrke. Videre gir teorien basis for å vise en gang for alle at Sovjetunionen var et sovjetregime bare i navnet, og at det ikke på noen måte var en sosialistisk stat. [32]
Vel så viktig, vår analyse gir et svar på det spørsmålet vi opprinnelig stilte. Sovjetene var ikke et produkt av spesielle russiske forhold. De er naturlige organisasjonsformer som den moderne arbeiderklassen oppretter når kampen beveger seg i revolusjonær retning. Videre - Lenins prognoser er aktuelle i dag - enhver utvikling av dobbeltmakt kan bare løses enten ved gjenopprettelse av udelt kapitalistisk herredømme, eller ved overføringen av all makt til sovjetene. Veien til sosialisme går ennå gjennom væpnet opprør basert på sovjetene.
Dette perspektivet er ikke en drøm. Som vi har sett oppsto sovjeter i løpet av massekamper som går videre fra økonomiske krav til å utfordre den kapitalistiske staten, og som derfor krever organisering av klassen som helhet. Aksjonsrådene som oppsto under den britiske generalstreiken i 1926 kunne ha utviklet seg til kimen til arbeiderråd - sovjeter - om bare streiken hadde fortsatt. Nærmere i tid så vi under generalstreiken i Frankrike i mai - juni 1968 at den sentrele streikekomitéen i Nantes tok på seg en lokalregjerings funksjoner, og vi så forsøkene under den portugisiske revolusjonen i 1974-75 på å knytte sammen ulike arbeiderkomitéer, mest vellykket i Setubal. Sist i Polen, under arbeiderkampene høsten 1980, så vi hvordan streikekomitéene langs hele østersjø-kysten smeltet sammen i august til et ekte arbeiderråd som truet med å velte regjeringen.
Den røde tråden gjennom den europeiske arbeiderbevegelsens historie i dette århundret er kampen for rådsmakt. Denne kampen har hatt sine høydepunkter - Russland 1917, Tyskland 1918, Italia 1920, Spania 1936-37, Ungarn 1956, Frankrike 1968, Portugal 1975, Polen 1980-81 - men røttene ligger i erfaringene og behovene til arbeiderklassen innenfor selve produksjonsprosessen. Denne kampens historie er langt fra ferdig!
Noter
1. Gramsci, A., Selections from Political Writings 1910-20, London 1977, ss. 34-35.
2. Samme sted, s. 54.
3. The British road to socialism Draft, I, 1989-93.
4. Intervjuet i International, Autumn 1977, s. 5.
5. Samme sted, s. 9.
6. Trotski, L., 1905, London 1973, s. 102.
7. Samme sted, ss. 265-266.
8. Trotski, L., The history of the Russian revolution, London 1977, s 176.
9. Lenin, Collected works, Vol. 24, Moskva 1974, s. 60.
10. Samme sted, ss. 60-61.
11. Reed, J., Soviets in action, International Socialism, 67, s. 20.
12. Goodey, C., Factory Committees and the Dictatorship of the Proletariat (1918), Critique, 3, s. 29.
13. Trotski, History of the Russian revolution, s. 430.
14. Goodey, Factory Committees, s. 31.
15. Cliff, T., Lenin, Vol. 2, London 1976, ss. 40-43.
16. Goodey, Factory Committees, s. 30.
17. Trotski, History of the Russian revolution, s. 445.
18. Følgende analyse av grunnlaget for grunnplansbevegelsene støtter seg i stor grad på Hinton, J., The First Shop Stewards Movement, London 1973. Det bør understrekes at krigen satte fart i en prosess som allerede var under utvikling.
19. Broué, P., Révolution en Allemagne 1917-23, Paris 1971, s. 156.
20. Goodey, Factory Committees, s. 31.
21. Broué, Révolution en Allemagne, s. 156.
22. Bukharin, Towards a Theory of the Imperialist State, sitert i Cohen, S., Bukharin and the Bolshevik revolution, London 1974, s. 29.
23. Gramsci, Selections from Political Writings, s. 293.
24. Samme sted, s. 65.
25. Samme sted, s. 66.
26. Samme sted, s. 100.
27. Samme sted, s. 162.
28. Samme sted, s. 175.
29. Lenin, Collected Works, Vol. 30, Moskva 1974, s. 264.
30. Trotski, L., Summary and prospects of the Chinese Revolution, i Trotski, L., On China, New York 1976, ss. 319-320.
31. Trotski, L., The revolution in Spain, i The Spanish revolution (1931-39), New York 1973, s. 85.
32. Cliff, T., State Capitalism in Russia, London 1974, og Binns, P. & Hallas, D., "The Soviet Union - State Capitalist or Socialist?", International Socialism 91.
Alex Callinicos er medlem av Socialist Workers Party.
Heftet utgitt av Internasjonale Sosialister, Postboks 9226, Grønland, 0134 Oslo.
Nettutgaven kopiert fra M. Tveitans nettsted.
Reformatert av E. Gjøstøl.
Papirutgaven av dette heftet kan kjøpes for kr 20.
For å bestille heftet, send epost til intsos@intsos.no eller ring 22 20 17 89.