Til dig, som mumler i ditt hvite skjegg
om femti år,
når kanskje vårens duft fra bjerk og hegg
imot dig slår:
— Nu ligger øksen innved treets legg,
som skrevet står.
Til dig, du gammeldagse, rare mann,
en liten sang.
Den steg oasegrønn av ørkensand,
og i den hang
en fugl og jublet om det kildevann
som av den sprang!
Du trette vandrer, slå dig rolig ned
i sangens lund.
Og det gjør intet om du synge med
i denne stund.
ja lesk din hals ved dette kildested:
din ungdoms munn.
— — —
jeg hører, som bekjent, til gatens ætt,
og den er stor.
Vi finnes over alt — dog ikke spredt —
på denne jord,
nei, der vi bor er det nok altfor tett
vårt avkom gror.
Min ættegård er nummer det og det
i gaten her.
Den ligner dem som ligger like ved
på numret nær:
den samme murstensgrå — i sol og sne
og allslags vær.
En ørken er det her så langt jeg ser
med hus ved hus,
en gate hvor der intet grønnes mer
for sten og grus.
Og likevel går gamlingen og ler —
som i en rus.
For de er ikke glade der de går
på trette ben,
og minnes de en drøm om jord og vår,
så er det en
fra før ens håp blev bisatt i en gård
av sotet sten.
Men det er lenge siden slik en drøm
om jord og hjem,
ja lenge siden lengslen, ung og øm,
har flådd en rem
av deres sjel, så smertens hete strøm
fikk svi i dem.
— — —
Hvem var de, at de måtte søke ly
i disse strøk,
i denne trøstesløse, svarte by
av sot og røk,
hvor solen bare er ved tidlig gry
på kort besøk?
Man sier det er fattigdommens ætt.
Så sant et ord.
De eier ikke engang denne plett
som de bebor,
først når de dør, så får de eierett
til seks fot jord.
Alt tok man fra dem og fordrev dem hit
til byens øst,
idet man sa at de var født til slit -
en mager trøst!
Slik preket den for sort og gul og hvit,
den falske røst.
Var ikke også de av sol og jord?
Og var de født
til mindre lykke enn sin rike bror? —
Mens han har ødt
sin store arvepart ved velfylt bord,
blev de forstøtt.
— — —
Men helt kan ikke drømmene dø vekk.
Hos unge kull
flyr drømmen som en fugl fra gatens sprekk
mot vår og muld
og spiler vingene i vindens trekk
og solens gull!
De unge menn og kvinner av vår ætt
har håp og trol
De reiser kampen for sin unge rett
til å få gro
i jord og luft, som gjør én sund og mett
og gir én blod.
Den nye kamp er nettop nu igang
omkring på jord!
Med bitter vilje, under trossig sang
og hatske ord
har ættens unge fulgt sin oprørstrang
på nye spor.
— — —
Og derfor er min sang en sang til dig
om femti år:
du fulgte ætten på dens nye vei
mot andre kår,
du var så lykkelig å være mig
i denne vår!
Du så min drøm få liv. Du så vår ætt
bli rik og sund.
Du fant dig ikke selv en rolig plett,
en alders lund,
før hele ætten hadde fått sin rett
til gård og grunn.
Og la så være at det kostet gru
og blod og sved,
og mangt et løfte brast og gikk itu. —
Men ingen fred
er skjønnere enn den du nyder nu
på dette sted!