I kveld er Kalsen full igjen. Hør tonen fra hans strupe —
det er just ikke gull i den, nei heller rustent malm!
"Ja Kalsen ä en karlakarl, en jäkel te å supe,"
sir Svenske—Anders. "Sela! som det står i Davids psalml"
Ja, Kalsen er på veien hjem. Han brøler så det klirrer
i vindusruter helt tiltaks i gårdene omkring.
Og kjerringene koser sig, og sladderen den svirrer:
"Nå får a Hulda, kona hass, en real kamp i sving!
For hu er ikke grei, å nei, å komma te på knea,
hu har sin egen fine sveis å mestre Kalsen på.
Vi kjenner a, for vi har sjæl så ofte måtti be a
å spara litt på dynamitten! Bare bi litt nå!"
Men Kalsen styrer syngende og glad igjennem gaten.
Det ruller nokså ille, og han setter sjøgangsben
til ungeflokkens store fryd: "Hå, se på akrobaten!"
Og virkelig — han undgår flott den lumske rennesten.
Det bærer gjennem porten. Men op trappen må han krabbe —
dog glir han likefullt og triller ned en seks—syv trin.
Det larmer som der hadde ramlet ned en huggestabbe,
men Kalsen slipper fra det med en rift på høire kinn!
Omsider er han oppe. Men en storm som den han møter
ikveld har Kalsen aldri møtt på noe hav han for.
Da hadde det vært bedre med arrest og brisk og bøter...
Der flyr det alt imot ham et par jernbeslåtte skor!
"Du lyse gud! Nei Kalsa, det er kvinnfolk som kan lyne —
det spruter gnister ta a som en smergelslipestein,"
sir konene i trappen, "ho! Der fikk 'n en i trynet!
Og enda ser a ut som a var bare skinn og bein!"
Det ender med at Karlsen prøver flykte fra det hele.
Forgjeves! Hun er grådig som en gribb, og han en klut.
Han kryper under kjøkkenbordet uten munn og mæle.
Han synger ikke lenger. Men hans kone synger ut!
Så tar hun sjalet om sig og gå r ut. Og stenger døren...
Og Kalsen sitter fengslet. Uten øl og uten mat.
Han holder sig om hodet, ti det suser for hans øren —
det suser, — ja det suser som en stillehavspassat!
Han smiler rørt ved tanken. Og han synger litt og tuter
ved minnet om de sydhavspikers gylne deilighet....
Den gang var Kalsen fri og kunde velge mellem skuter!
Men nå — nå er han fange i sin egen leilighet.
Hva, satan...? Nei så pinadø om Kalsen er non fange,
han skal vel alltids ennå kunne hoppe overbord!
For hvem kan si han noen gang så Anton Kalsen bange?
Nei det er rekti, Kalsen — det var jaggu sanne ord! —
Han kravler op i vinduet, slår neven inn i ruten
så glasset raser singlende mot gårdens støpte sten —
og smiler triumferende og hopper ut fra skuten!
Og tre etasjers fall er nokså drøit for gamle ben ...
Men — fulle folk kan aldri slå sig helt ihjel, sir mange.
Og Kalsen ligger levende på lægevaktens bord
og mumler stolt: Nei pinedø om Kalsen er non fange!
Han brakk nok begge benene, men står på sine ord.