Så blå og myk, så rik på løfter
er natten over Moskva by —
som lå den blyg og skjulte noget,
sin deilige, den gylne gry,
i tunge, bløte silketepper
som først glir bort på fjerne stepper.
Og blått er Kreml når det sover:
hver kuppelblomst har lukket sig.
De våkner først i morgen tidlig,
når solen ser dem på sin vei.
Da vil de blomstre ut og lyne
den høie solen rett i synet!
— Min pike hør på dette dype:
så blå som denne natten var! —
Og blaft er blikket som jeg møter,
de unge øines tause svar.
Men det er gyllen glød å finne
langt innenfor den blåe binne!